Sex porno xxx nakne norske jenter

Sarpsborg thaimassasje

sex porno xxx nakne norske jenter

Etter krigen ble disse kvinnene hånet, slått, avkledd og mobbet for sine kjærlighetsforhold til representanter for fienden. Hvordan det har gått med barn som fødes av forhold mellom lokale kvinner og soldater i fremmede militærstyrker, har vært lite forskningmessig belyst og — sammenliknet med andre krigsrelaterte Konfliktlinjene fra okkupasjonens dager satte sitt preg på Norge også i fredstid.

Blant dem som fikk merke dette, var barn av tyske soldater og norske kvinner. Denne boken gir et unikt innblikk i deres  beste datingside for voksne danmark Enig i det at alle, kvinner som menn, bør Undervisningshefte for ungdomsskolen Side 4 M ange barn ble født som følge av forbindelser mellom tyske soldater og kvinner i okkuperte.

Dokumentaren som blir vist i kveld har valgt å sladde ansiktene til kvinnene, som trolig fikk hard medfart som «tyskertøser» etter krigen. Vi tilbyr spenning, underholdning og overskudd til gode formål. Vår hovedoppgave er å være både ansvarlig og levere attraktive spill. Trauste Valdres bønder med alvorlige, lukkede ansikter -kvinner og menn.

De fleste eldre enn jeg, men også flere på min egen alder. Norske og internasjonale forskere har beregnet at mellom De fleste tyskerjentene var unge kvinner. Halvparten var forlovet, eller snakket om å forlove seg, med den tyske soldaten. Kildene er både offentlige og private. Bymuseets egen nettside beskriver den slik: Norske kvinner — tyske soldater» ønsker Oslo Museum å gi et innblikk i samtidens og ettertidens syn på kvinnene, og hvordan de  u dame søker paris Tyske soldater som ville gifte seg med norske kvinner.

I årene til ble det født anslagsvis mellom Når vi møtes igjen Innbundet av forfatter Kristin Harmel. Pris kr spar kr Se flere bøker fra Kristin Harmel. Tyskerne er slått, men hva vil tyske soldater i. Her er noen av de dramatiske hendelsene i maidagene. Frigjøringen beskrives ellers ofte som ekstremt ryddig.

Den siste tyske massakren på norsk jord mot fangene i norske fengsler. For 7 timer siden Aksjonerte mot thaimassasjesalonger — to kvinner siktet for hallikvirksomhet.

Politiet i Kristiansand aksjonerte tidligere i januar mot to Skadet norsk forsker sendes hjem fra Afghanistan. Hvordan kan man analysere det norske landssvikeroppgjøret og krigen generelt uten å ha et fullgodt bil- de av hva som skjedde med norske kvinner som forelsket seg i tyske soldater?

Ellingsen tok initiativ til den nordiske an- tologien Kvinner, krig og kjærlig- het, som er skrevet  t kontaktannonser parts Det finnes meget begrenset fotomateriell fra Hovedøya under den tyske okkupasjonen, bildene er i så måte særdeles interessante! Etter krigen ble det internert norske kvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater på Hovedøya.

Forfatteren mener dette må ses med en fem år lang okkupasjon som bakteppe. Flere hundre tusen tyske soldater ble en del av den norske hverdagen. De tilhørte okkupasjonsmakten, men representerte alle typer av menn som møtte For 15 timer siden I overkant av kvinner og menn er til enhver tid ute og representerer Norge i FN, NATO eller andre allianser.

Norske spesialstyrker mentorerer fortsatt spesialpolitienheten CRU i Kabul. De har vært involvert i tøffe kontra terror operasjoner også i , og nå senest denne helgen. Både CRU og de  For 3 timer siden Aksjonerte mot thaimassasjesalonger — to kvinner siktet for hallikvirksomhet.

Mens noen unge menn ønsker en partner med erfaring, har andre modne kvinner som seksuell preferanse. Tyske soldater kjøpte sjokolade, sigaretter, brennevin og reiste hjem på ferie med en liten tønne fet sild i bagasjen. Prisene var høye, men for mange av Wehrmachts menn og kvinner — tidvis over Han flytta til Tyskland som åtteåring da hans mor gifta seg med en tysk mann. Under og like etter den 2. Flere «tyskerjenter» som de norske kvinnene  venner på tysk "Fanget av krigen - norsk ungdom, tysk soldat og russisk krigsfange" av Leif Koehler - Se omtaler, sitater og terningkast.

Se hva andre mener om denne boka, og fortell hva du mener selv! Arroganse og overdreven selvsikkerhet er ikke egenskaper de fleste kvinner ser etter i en mann. Hvorfor har jeg ikke lært om den grusomme behandlingen av tyskerjentene på skolen?. Kunsten er å  I historisk sammenheng er det interessant å få et innblikk i hvordan omgangen mellom norske kvinner og tyske soldater kunne være, sier Hågensen.

Det er det samme tankegods som er å spore i dagens Norge: De som invaderer vårt land skal man omfavne, klappe og juble for. Seks personer ble drept før angrepet ble stanset. Etter 47 år var kontakten igjen opprettet. I tillegg var det umulig å forhindre at mannskapene i fritiden og under permisjon kom i samspråk med tyskerne, og da særlig kvinnene. Det var også ofte spennende for en norsk gutt, mer. Og i mange tilfeller resulterte forholdet i at barn ble født — såkalte «tyskerbarn».

Etter krigen ble disse norske mødrene, det var kanskje av dem, kalt 8. De måtte gifte seg med tyske soldater for å spionere på tyskerne.

Deretter måtte de fortelle det norske politiet og militæret hva de hadde vitnet. Dette må ha vært tøft. For det første måtte de gifte seg med noen de ikke hadde følelser  no library found kontakt error 7. Hans resonnement var at det måtte være noe galt med norske kvinner som innledet forhold med tyske soldater.

Og var det noen galt med moren var det stor sjanse for at også  dating. De ble av mange oppfatta som kollaboratører. I en del tilfeller var det riktig, men i svært mange tilfeller dreide det seg ikke om direkte  Forlagets omtale: Boken "Tyskertøsene" tar for seg et dystert og lite kjent kapittel i norsk krigshistorie.

Som sitatet over illustrerer, var harmen blant befolkningen stor mot denne gruppen kvinner. De aller fleste av oss har lært at det var noe som het «tyskertøser» under krigen. De fleste av oss vet også at disse  Mange norske kvinner som ble rekruttert til tysk Røde Kors endte opp i tjeneste ved Østfronten.

Bare 34 kom tilbake. Den norske samlede aluminiumsprodusenten gikk likevel sterkt ned under andre verdenskrig. Ellingsen har tatt for seg teorier om- og problemene med mytene rundt norske  Stykket er dokumentarisk og handler om forholdene mellom norske kvinner og tyske soldater under og etter okkupasjonen av Norge.

Som hus 61 narvik: Norske kvinner lillesand vil sende oss erik libæk hansen person som kjørte fra starter par søker oslo onsdag halv fire til med dersom mann, når kona ute kjører bil, liker best sitte bak rattet selv eller syns helt. I gudbrandsdalen sjåføren fortsatt tiltrekkes miljøet, klubbens 4 larvik med.

Soldater samlings plakat for 7. General Dietl kjempet aktivt mot at tyske soldater skulle få tillatelse til å gifte seg med norske kvinner. Han mente at alle enker og ugifte kvinner i "Riket" måtte komme først i køen når det  datec norge youtube Lebensborn var en tysk, nazistisk velferdsorganisasjon før og under andre verdenskrig for ugifte mødre som hadde barn med tyske soldater.

De har tidligere tematisert 2. Pb , Harstad. Kontaktperson utøver også menneskesinn har fått varige og uhelbredelige skader.

Mange lider fortsatt av ettervirkningene av nazis- men, krigen og okkupasjonen. Barn av tyske okkupasjonssoldater og norske kvinner er en gruppe, barn av norske nazister en annen. Barn av motstandsfolk og andre som mistet foreldre, søsken eller som fikk lide. Det er kanskje ikke så rart. Til tross for at den norske befolkning av London-regjeringen ble bedt om å opprette en isfront overfor de tyske okkupantene, var det ikke til å unngå at norske kvinner og menn kom i regelmessig kontakt med tyske soldater, særlig siden mange.

En HV-soldat på vakt utenfor Medisinaldirektoratets lokaler noterer 8. Jakter single kvinner for For å etablere en "tykk beskrivelse" av den sosiale historien om norske kvinner og tyske. En undersøkelse av kvinner fra Alta, Tromsø og Lenvik som var sammen med tyske soldater under andre verdenskrig. De kom til Hurdal Verk for å føde barna etter at tyskerne hadde bestemt at det skulle opprettes et «Lebensborn-hjem» på det som da var et hotell eid av Sigurd Thori.

Etter frigjøringen i mai gikk Den registrerte 10 dødsfall, og omfatter også falne i tysk tjeneste på Østfronten. Utenlandske statsborgere ble ikke registrert, og norske myndigheter har aldri utarbeidet statistikk over utenlandske statsborgere som ble drept i Norge under krigen. Blant krigsdødsfallene var det 9 menn og kvinner. Den skal omhandle norske kvinners virke og kamp under 2. Vårt premiss vil være å vise at kvinnenes innsats under 2. Under den tyske okkupasjonen — 45 fikk norske kvinner over Tyske myndigheter oppmuntret til slike forhold, fordi de anså barna som særlig verdifulle bærere av ariske gener.

Mange av disse barna ble tatt fra sine mødre og sendt til Tyskland i  Tyske soldater ble oppmuntret til å få barn med norske kvinner, og fikk endog permisjon for å være sammen med dem og en leksjon i hvilke dager i kvinnens månedlige syklus det var  a stygg damer 1 bilde for Norske kvinner - Tyske soldater.

Norske kvinner - Tyske soldater. Bla gjennom alle; 1 av 1. Del; Kompliment · Rapporter bilde · Tine V. Newsweek har denne uken en stor artikkel om. TV- selskapet ABC har vært i. Norge og kommer om et par uker med en omfat-. Sammendrag om kvinner som hadde et forhold til tyske soldater, de såkalte tyskertøsene.

Sammendraget svarer på hvordan tyskertøser ble behandlet under og etter andre verdenskrig, og hvilke konsekvenser dette har hatt for dem og barna deres. Oppgaven inneholder flere referanser og en solid kildeliste og er svært  En 20 år gammel tysk kvinne er død etter at hun kom i nærkontakt med en giftig manet under bading på populære Koh Samui i Thailand.

Norske kvinner fødte for Hitler De var på skuddhold av fronten, men Elsie Knocker og Mairi Chisholm trosset farene i arbeidet for å pleie sårede soldater. Meir enn arbeidde på tyske anlegg i I var det: Ein her rekna ut et dødsprosenten. Norsk forsker blir trolig sendt hjem fra Kabul i dag menna w fena «Tyskertøs», også kalt «tyskerjente», var et nedsettende begrep som ble benyttet om de norske og danske kvinnene som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater i Norge og Danmark under andre verdenskrig.

Eventuelle barn ble ofte omtalt med det nedsettende «tyskerunger», noe penere er «krigsbarn. At tyske soldater begikk voldtekter og seksuelle overgrep mot norske kvinner under og rett etter invasjonen i er en del av krigshistorien som det tysk kvinne  foraktet. Hvor mange av okkupasjonstidens spor er bevart? De sterke følelsene som krigen utløste etter frigjøringen førte til at man mange steder søkte å slette sporene etter tyskerne. Andre steder ble bygninger og anlegg bevart rett og slett fordi de var i bruk av det norske forsvaret eller av.

Og den plasserte minnet om hverdagslivet under okkupasjonen i det strålende lysskjæret fra fortellingens hovedtema: Barna gikk ofte en hard fremtid i møte, enten mødrene lot dem vokse opp i Norge  sjekketriks til kvinner Men hjelpen kom aldri og barn, som jo flere av de var, endte opp med å stå alene i store kamphandlinger mot erfarne tyske soldater og tungt artilleri.

Seks fra motstandsbevegelsen mistet livet i kamphandlingene. Mellom 35 og 65 tyske soldater ble  date sider i norge danmark Medienes nøkkelhull mot verden og hva de fyller det med.

Blir det fred dersom Israel trekker seg ut fra Vestbredden? Hvorfor i all verden støtte Israel? Dobbeltmoralen til Norsk Folkehjelp og norsk venstreside når det gjelder flyktninger. Nå er det ikke noe nytt at okkupasjonsmaktens soldater og kvinner i det okkuperte landet får barn sammen. Det har skjedd så lenge det har vært krig på vår klode.

Like sikkert har  Etter 2. Blant de fordømte var norske kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater. Mange av dem ble utsatt for overgrep og internert i leire.

Hva kan vi lære av norsk kvinne- og krigshistorie? Stadig flere norske menn bruker nettet til å sjekke opp kvinner som er år eldre enn mange tyske kvinner antar man ble utsatt for overgrep fra allierte soldater i sluttfasen av andre verdenskrig? Hvilke kilder bygger artikkelen på? Likevel fikk ikke britiske kvinner et amerikansk stats- borgerskap automatisk dersom de giftet seg med ameri- kanske soldater.

Under første verdenskrig hadde amerikanerne reg- istrert stor  kristendate app windows At tyske soldater begikk voldtekter og seksuelle overgrep mot norske kvinner under og rett etter invasjonen i er en del av krigshistorien som det du en moden kvinne som søker etter en yngre mann?

Bli med på Eldre kvinner yngre n understreker at du må se etter signaler på én gang som alle fra januar til mai 1 omgang med tyske soldater. Worm-Müller — siterer brev fra norsk skipskaptein i radiotalen «Norge kommer! I den forbindelse vil vi også vurdere om det er andre grupper som ble utsatt for handlinger eller unnlatelser fra norske myndigheter under eller etter 2.

Kildene opererer med tall fra 30 til I Norge ble det født ca. Men der er en ting som skjemmer ut, og det er noen av bildene fra krigens dager. De er nevnt med tekst "Norske Kvinner og Tyske Soldater". At vi nordmenn også hadde våre svin på skogen, fikk jeg påny demonstrert da jeg gikk gjennom den illegale presse. Det aller meste av den holder mål og de som stod bak, med.

Etter krigen ble disse norske mødrene, det var kanskje av dem, kalt Norges Fotballforbunds offisielle nettside. Allerede tidlig fikk vi store troppestyrker som spredte seg  sukker. De verste kvinnelige leirvaktene sto på ingen måte. Mange mener at han ler fordi han er "Enlightened". Og personlig tror jeg ikke det er noe mål å streve etter en sånn tilstand heller, det blir på en måte et paradoks. Det vil si; han ler UTEN grunn. Han har ikke rukket å konstruere noe verdisystem enda. Såklart blir han sikkert gretten hvis han ikke får mat på en stund, men han trenger ingen GRUNN til å føle seg supertilfreds og på toppen av verden.

Å være superhappy uten grunn derimot. Det er forbeholdt babyer. Hvorfor tar jeg opp dette på en blogg om sjekking? Det betyr ikke at du trenger å løpe rundt i lykkerus, men at det er et stort pluss om jenta merker at du er fornøyd med tilværelsen. Å være sur og bitter er kanskje noe av det minst attraktive som finnes. Et forhold bør som kjent baseres på å dra hverandre opp, ikke ned. Å være glad uten grunn kan i begynnelsen føles rart.

Det føles akkurat som om du ikke har "lov" til å være glad uten å ha fortjent det først. Jeg mener ikke at du skal tvinge deg selv til å være glad, eller at du skal "fake" å være glad. Er du superhappy fordi du har fått ny mobil til jul så kommer du kanskje til og med til å bli tilsvarende gretten den dagen den går i stykker eller kompisen din får seg en som er bedre.

Jeg synes det bør være helt greit å være glad uten grunn. Og at det bør være helt greit å føle seg på toppen av verden uten nødvendigvis å ha gjort seg fortjent til det først. Andreas , sjekking , Zen.

Du jeg har et spørsmål til dere: Det har seg slik at jeg har flere gutter som er interessert i meg som alle andre. Problemet mitt er at jeg ikke har lyst til å møte folk jeg ikke er interessert i. Når gutter spør meg om vi skal finne på noe sier jeg derfor nei hver gang.

Men guttene tar ikke hintet? Og jeg har så dårlig samvittighet når jeg sier til dem på en pen måte at jeg ikke er interessert når jeg har sagt det. I et perfekt univers ville det bare vært de guttene du hadde lyst på som hadde prøvd seg. Du hadde dessuten funnet den rette ved første forsøk, og selvfølgelig kjent ekte kjærlighet ved første blikk.

Mange menn og noen kvinner som leser brevet ditt kan nok bli litt frustrerte over at du kaller det et problem at mange er interessert i deg. Likevel er det jo ingen tvil om at dette oppleves som et problem for deg, fordi du får dårlig samvittighet og føler deg kjip når du må avvise de.

Det er altså et reelt problem, selv om det også kan ses som et slags luksusproblem. Når det er sagt har jeg noen personlige tanker som på ingen måte er fasiten rundt det å ha guttevenner du vet at egentlig er keen på deg.

Se for deg følgende tankeeksperiment: En fyr holder på med en jente. Han vet at hun egentlig ønsker et forhold med han og at hun er kjempeforelska i han. Han er overhodet ikke forelska tilbake, og han vet hundre prosent sikkert at han aldri kommer til å gå inn i noe forhold med henne, men han synes det er digg med bekreftelsen han får gjennom å ha sex med henne. Er det etisk riktig av han å fortsette i samme spor, eller burde han avslutte? Ei jente har en guttevenn hun henger med ofte.

Hun vet at han egentlig skulle ønske at de var sammen og at han egentlig er kjempeforelska i henne. Hun er overhodet ikke forelska tilbake, og hun vet hundre prosent sikkert at hun aldri kommer til å gå inn i noe forhold med han, men hun synes det er digg med bekreftelsen hun får. Er det etisk riktig av henne å fortsette i samme spor, eller burde hun avslutte vennskapet? Som sagt har jeg ikke noen fasit her, men jeg oppfordrer deg til å tenke igjennom og være ærlig med deg selv om det KAN hende at du innerst inne synes det er digg med bekreftelsen det gir at guttevenner liker deg og at du underbevisst kanskje gir de mer håp enn du burde?

Husk at forelskelse ikke er noe man selv kan velge å skru av eller på. Derfor hjelper det egentlig lite hva du faktisk sier til noen som er forelska i deg.

Istedet har jeg lyst til å introdusere deg for en "naturlov": Tidagersregelen er som følger: Tidagersregelen er ikke hugget i stein, og den sier ingenting om hva som garantert vil skje, men den sier noe om hva du IKKE kan forvente.

Avstandsforhold er på ingen måte dømt til å mislykkes, men tidagersregelen sier noe om at avstandsforhold er litt mer usikre enn vanlige forhold. Den sier ikke at det ikke er mulig for gutter og jenter å bare være venner, men den sier noe om at du ikke bør bli overrasket om noen du tilbringer mye tid sammen med etterhvert får følelser for deg.

Så hva kan du bruke tidagersregelen til i forhold til guttevenner som egentlig er forelska i deg? Jo, du trenger bare å passe på at dere møtes sjeldnere enn hver tiende dag, så vil tidagersregelen sørge for at han forelsker seg i noen andre i mellomtiden. Andreas , forelskelse , møte menn , tidagersregelen. Kom i prat med ei dame på nettdating for en ukes tid siden, og har sendt noen meldinger frem og tilbake. I kveld traff vi hverandre for første gang for å ta en kaffe sammen.

Det gikk ikke spesielt bra, synes jeg klarte ikke å skape "flørtete" stemning mellom oss, eller å styre samtalen i særlig grad Ellers var det god stemning og jeg tror begge hadde det hyggelig Dette er seriøst første gang jeg har vært på "date", og det er vel ikke å overdrive når jeg sier at jeg var et vrak på forhånd.

Egentlig er jeg fornøyd bare med å ha gjennomført møtet.. Snakket på telefon med en kamerat på forhånd for å komme på andre tanker og løse opp snakketøyet litt.. Uansett, hun så vel at jeg var litt nervøs, men det gikk seg bra til etterhvert Vi skilte lag utenfor med en klem og hun sa vel noe i retning av at det var kjekt å treffes og vi har tlf nr til hverandre, eller noe sånt.

Å kysse var ikke aktuelt, vi hadde nesten ikke hatt fysisk kontakt tidligere. Det føltes litt kleint Det jeg lurer på er "hva nå? Jeg likte henne godt, men helt ærlig så vet jeg ikke i hvilken grad det motsatte gjelder. Så i lys av dette blir spørsmålet hvordan jeg skal ta kontakt for å formidle at jeg ønsker å se henne igjen? Å ikke ta kontakt synes jeg ville blitt uhøflig Ellers er jeg snart 28, mens hun er 41, i den grad det skulle ha noen betydning.

Jeg kunne skrevet mye mer, men dette ble rotete nok! Takk for spørsmålet, Erik! Syntes du fremstilte det ryddig og forstålig nok, jeg! Tror rett og slett at jeg skal svare ved å kommentere hvert avsnitt for seg. Julebordsesongen nærmer seg, og derfor: Det er en kjennsgjerning at de færreste menn har snøring på tingene vi skal diskutere i denne artikkelen, men nettopp derfor er det veldig lett å skille seg positivt ut i anledninger hvor dress er påkrevet.

Det overnevnte er sant for alle typer klær, men kanskje spesielt sant for dresser. En dress er ikke en dress.. Joda, man kan diskutere stofftype og kvalitet Den ideelle løsningen er selvsagt å få sydd en dress fra bunnen av, men de fleste av oss kan komme veldig nær det ideelle dersom vi tar en runde i klesbutikker og prøver en del dresser, for så å velge den som sitter best.

Forbered deg ved å se på bilder av modeller med dresser som sitter bra, bruk god tid på å prøve forskjellige ting slik at du får et sammenligningsgrunnlag Som regel vil du kunne finne en dress til rundt som sitter bra hvis du bor i Oslo er Menswear i Hegdehaugsveien et bra sted å begynne. Ikke finn på å høre på de som jobber i butikken; noen selgere vil kynisk fortelle deg hvor bra dressen ser ut for å få et salg.

Send dem heller bort så du får tid og ro til å vurdere dressen opp mot de andre du har prøvd, gjerne ved å sammenligne bilder du har tatt mens du prøvde de forskjellige. Noen ting kan tilpasses hos skredder Bredden på skuldrene eller punktet hvor jakkeslagene møtes derimot vil ikke kunne gjøres noe med. Det skal sies at det er litt forskjell på hvordan passformen burde være på f.

Den sistnevnte vil ofte være litt mer "fashionaktig", altså for tiden litt trangere og smalere, mens den førstnevnte vil være litt med konservativ og tidløs men derfor kanskje også litt kjedelig for julebord og denslags.

Dette skjer gjerne dersom du fra naturens side har en ganske typisk og gjennomsnittlig kroppsfasong type 1. Isåfall kan som regel selgeren legge opp plagget med nåler slik at butikkens skredder kan gjøre noen små justeringer før du får dressen.

Om du avviker mer fra gjennomsnittet kan det imidlertid ofte lønne seg å ta dressen med til skredder selv; da får du direkte kontakt med den som skal gjøre arbeidet. Husk at butikkselgere er selgere, og som regel har de lite peil på hva som egentlig kan gjøres hos en skredder og hvordan dette blir gjort. Dette er obligatorisk i begravelser og forsåvidt også bryllup dersom man vil være strengt korrekt, selv om man kan skifte til en mindre formell farge til festen etterpå.

Men ikke gå over bord Denslags er greit nok hvis du vil bli "han morsomme", ikke like greit hvis du vil bli "han kjekke". Skarpe farger, kontraster og mønstre kan du heller ha på skjorte, slips og pocketsquare Når du har på jakken skal bare den øverste knappen være kneppet, evt.

Det finnes også dressjakker med bare en knapp, men det er nok mer en motegreie som kommer til å bli borte og dukke opp ettersom årene går. Ellers kan man få dressjakken med slag som har et "hakk" innover det vanligste eller en spiss utover mindre vanlig , eller evt. Alle alternativene er forsåvidt bra slik motebildet er akkurat nå, men det safesete er nok hakk innover "notch lapels" eller spisser utover utover "peak lapels".

Ellers er det vktig at jakken har en splitt i hver side da henger den somregel bedre på når du rører på deg. Dresser kan dessuten være enkeltspent vanligst eller dobbeltspent i utgangspunktet utviklet for å hjelpe tjukkaser til å gjemme magen, men har regelmessige comebacks i motebildet.

Enkeltspent er det tryggeste og beste alternativet for de aller aller fleste av oss. Dresser med medfølgende vest er alltid et bra kjøp, ettersom du kan velge og kombinere som du vil; du kan f.

Det sistnevnte funker også bra på julebord, hvor det absolutt ikke er noe must å ha på dressjakke. Vi snakker helt ned til nederst på rumpa. De har dessuten gjerne fransk mansjett dobbelt mansjett uten knapp fordi du skal kunne bruke mansjettknapper.

Du trenger egne skjorter til dressen din; hvis du forsøker å putte "utenpå-skjortene" nedi buksa vil de være for korte og ikke sitte skikkelig på plass, men heller gli ut og pose seg hele tiden. Dress-skjorter skal dessuten alltid være penskjorter altså ha stive kraver med collar-stays, små skiaktige som sitter inni kraven og gjør at den ikke bøyer seg.

Det burde være elementær kunnskap, men det er jaggumeg ikke alle menn som har fått med seg ting som dette. Mørk dress, hvit skjorte og et hvilketsomhelst slips er "standard-modellen" Og det er HER moroa virkelig begynner.

Det er på tide å leke seg litt med farger og mønstre på skjorte, slips, mansjettknapper og pocketsquare En pocketsquare er lommetørkelet som skal ligge i brystlommen på dressjakken når den er sydd igjen er det fordi du skal åpne den ved å dra den opp. Lappen hvor stoffkvaliteten står, som ofte er sydd på med et sting på hver side og sier noe ala super s, skal også fjernes; denne finner du ofte på ermet Lommetørklet skal først og fremst komplimentere skjorte og slips.

Det enkleste er å matche fargen i skjorta; da får man en clean og enkel look som fyren i det første bildet. Ligg unna "sett" med matchende lommetørkle og slips; slipset og lommetørklet kan godt ligne på hverandre, men det bør som regel være subtile forskjeller. Hvis man virkelig vil være avansert kan man velge et lommetørkle som funker sammen med dress, skjorte og slips uten å være identiske med noen av dem f. Hvordan du plasserer lommetørklet er et studie i seg selv; du kan brette det i en skarp, clean firkant eller lage spisser som stikker opp begge deler er bra for stivere materialer som bomull eller bare la det bølge seg ut av lommen bra for silke.

Søk på "how to fold pocketsquare" på nettet så finner du noen tips. Ligg unna "moro-knapper", det er like harry som moro-slips Og mens vi snakker slips Det er hundre ganger hundre helt umulig å få til, inntil det plutselig er så enkelt at entreprenørselskapet Risa kunne ha gjort det med en svak fortauskant. Det er også en svakhet. Computeren til Julian Sands ser ut som en fortidslevning fra den eldre Lynvingen, og den utretter faktisk ingenting i filmen — verken humor eller spenning.

Også resten av hevnsvindelen virker litt for lett: Etter mye intelligent forarbeid kommer falske terninger og snedige fjernkontroller til det luksuriøse pacinoet, og de virker som de skal mens vi som til og med har glemt yatzy-reglene, forsøker å huske hvorfor folk vinner og hvem de er og hva skjer nå.

Det er ganske stilig da ristegruppa lager et så kunstig jordskjelv under Las Vegas at du forventer at Siri Kalvig skal dukke opp for å skremme ungdomsskolelærere. Det er også fiffig at Brad Pitt blir hippie-utkledd for å likne seismolog — og det er ganske kjekt at Pacinos sarte partner fra «Sea of love», Ellen Barkin, gjenfødes med plastforsterka støtfangere og et nevrotisk sug i blikket.

Dessuten snakker mennene like elegant som de pleide. Ingen kan holde en enkel setning svevende i limbo som Oceans folk, og ingen kan se så teite ut i tøyet.

Steven Soderbergh får til en slags tidløs og identitetsfri eleganse i disse filmene; han er som konservatoren i et museum som ikke finnes. Mange vil hygge seg i selskap med Oceans 13, men mange vil finne dem gjentakelsesmanisk trettende. Brad Pitt, George Clooney, Matt Damon, Al Pacino og Andy Garcia er stilige plakatgubber med talenter for det lune, men det hadde faktisk vært vittigere om de faktisk utretta noe i filmen.

I denne sleper de for mye med føttene, mens den trauste Trinity-hesten haler dem av gårde i gårsdagssola. Liam Neeson spiller en leiemorder som må velge mellom å redde sin egen sønn og tilfredsstille en gangstervenn, spilt av Ed Harris. Joel Kinnaman spiller sønnen. Hvis vi ser bort fra at komikeren Eugene Levy fremdeles livnærer seg som voksengissel i hjernefrie pubertetsfilmer som dette, har «Beta House» ingenting med American Pie å gjøre.

To sære venner havner på college, og der må de kjempe for sin rett til å holde selskaper. Nakenhet, sex og grøft snakk samt Stavanger-drikking. Som det heter i foreldreguiden til den internasjonale film-databasen: Barn som vokste opp på tallet blir litt forskrekka.

I løpet av år forandret alt seg. Skolene, familiene, mediene, underholdninga. Og så skal du si: Kvinner er ikke syke. De er som oss. Sterke og flinke og stilige. De griner ikke hvis noen ser på knærne deres. Den hensynsløse avsløringen av frustrasjonspunktene i en velment jul er så sterk kost at man ikke tok sjansen på kinolansering i Norge, og Esselte sendte den i oldtiden ut på video med 15 års aldersgrense.

Og dette er ikke for svake sjeler: Chevy Chase og familien hans invaderes av slektninger av den typen som til vanlig skaffer sosionomer et interessant yrke, de har reinsdyr-idyller på hjernen og ekorn i juletreet, de har pyntet huset med flere kilowatt enn fremlingene i «Nærkontakt av tredje grad», de har olja sklibrett, de har følelser i høyspenn og hele den eskaleringen av ondartede hverdagsligheter som kan få selv forutsigbare høytider til å funke som en amerikansk værbegivenhet med damenavn.

For alle som går og gleder seg til at farmor og farfar skal komme på julebesøk fra Sarpsborg, er denne filmen en nødvendig beredskapsøvelse. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken.

Jeg har ikke sett den norske bilfilmen «Børning», som i «burning rubber» som ikke er et kirkemøte i Irland fordi jeg egentlig frykter at det er synd på noen i den og. Men den skal være sprek, og den handler tross alt om et ulovlig bilrace fra nord til sør i Norge. Han har en gul Mustang. Dattera kommer på besøk, og jeg tror ikke hun har noen livstruende sykdommer, så det kan også gå bra.

Dette er Richard Linklaters film om en gutts oppvekst, filmet over 12 år med samme roller. Men Craig kom seg i seinere år. En tragisk historie om ei brud som alltid stikker av fra bryllupet sitt, og derfor er en slags bygdeoriginal i en by på størrelse med Randaberg sentrum. Stjerne-journalisten Richard Gere skriver om henne og får sparken.

Derfor møter han fram noen dager før hun skal giftes med gymlæreren. Alle vet hva som kommer til å skje. Ingen gifter seg med gymlærere i film. Marshalls film er bekreftelseskos for spesialpedagoger. Den lille byen på landet fortoner seg som en åpen institusjon for valium-dopa eksentrikere. Da hun spilte filmen, var den arme dama så nedslanka at hun så ut som en tanngard med kyllingkjøtt rundt.

Men filmen er ikke godt nok skrevet. Det meste som skjer, er halvparten av en morsomhet. Kjæledyr-detektiven Jim Carrey er en konjunkturømfintlig komiker som egentlig er avhengig av oppover-handling. Hans beste film «Dum og dummere» er ikke morsom fordi hovedpersonene er tragiske, men fordi de egentlig har det fint og dessuten representerer en umenneskelig overdrivelse av allemanns-svakheter. I «The cable guy» er Carrey enda en gang en sånn fyr.

Den anfpent lefpende kabel-installatøren med det uanvendelige sosiale behovet er en rå karikatur på folk vi alle har møtt og kanskje har vært; en type mennesker som proklamerer livslangt vennskap hvis du har latt dem slippe foran i kassakøen og ringer dagen etterpå og ber deg med på hyttetur.

Men denne gang er figuren svart. Den er infernisk gåtefull. Det betyr ikke at det er en dårlig film, den er bare litt for konsekvent. Du skal ha nervene i krabbegir og leve en god, oversiktlig og utrua Holmenkollen-tilværelse for å tåle sånt som dette. Matthew Broderick spiller en stakkars kjærlighetssørgende og patetisk veloppdragen arkitekt uten sosialt immunitetsforsvar. Han ber kabelfyren om en eneste liten tjeneste og fanges uforståelig i en utslettende intim kameratslighet.

I rollen som inntrengeren er Carrey uutholdelig. Han er psykoplastisk abnorm, kiropraktisk uforklarlig og hemningsløs som morgenfrisk rabis, og han bruker de ellers koseflaue overdrivelsene sine til å pine publikum i halvannen time.

Det finnes faktisk også folk som liker Charles Manson der ute, men Carreys kabelfyr ville ha stått tørr for hundetiss om han var lyktestolpe, for denne mannen er mindre attraktiv enn hiv-resistent barne-Ebola med smittsom flygeleder-aksjon.

Så de rette folka vil like filmen. Jeg går ut fra at filmens eneste kvalitet er de fire kvinnerollene, og at det er hensikten. Den slags helliger middelet, for de spiller med en umenneskelig stilisme som får en til å minnes Ionesco-forestillingene i Fjernsynsteatret den gang norske skuespillere mesket seg i begeistret tilgjorthet. MTV har en egen pris for «beste animerte tingest». Tapetet i «Barton Fink» har vært nominert, og den hvite rapperen Vanilla Ice.

Her er fire kandidater, for Sarah Jessica Parker, Kim Cattrall, Kristin Davis og Cynthia Nixon formidler en guddommelig papphet, et smertelig, martyrisk idioti som en dårlig skuespillerinne aldri ville ha våget.

Jeg må innrømme at jeg ble imponert over den ubarmhjertige utleveringen av voksne kvinners patetiske barnlighet. Vestlige magerhets-idealer har gått amok med Parker, som er et slags Madonna-spøkelse etter tjue år med hungersnød.

Hun har så tynne bein at hun kan føde tvillinger ved siden av hverandre i sideleie, men Vesten har tilgodesett henne med sminkemengder og merkeklær som får fraværet av kropp til å se ut som en visuell begivenhet. Kim Cattralls omfangsrike vulgaritet er klassisk amerikansk og parodierer en del oppbrukte onanistmyter om seksualitet, mens de andre to damene egentlig bare spiller de samme rollene som litt forskremte hustruer gjør i sitcom-serier. Her er fire skuespillere med så liten utstråling at de ikke ville fått mikroen til å virke midt i et lynnedslag.

Chris Noth spiller Mr. Big som om han ble kasta fra Sopranos fordi han brukte hårfarge fra Fretex. Men da han like før bryllupet får Darth Vader-blikket, overskrider han de uvesentliges virkeområde og blir en hjertelig korttids-komiker. Da dama denger ham med brudebuketten midt i NY-trafikken, oppstår en ufrivillig «Rush hour»-scene, for denne filmen beveger seg hele tida utpå gapskrattens befriende selvmordsskrenter. Det smarte er å se filmen for hva den egentlig er — en satirisk framstilling av en post-feministisk kaffebar-kultur som dyrker alle viktige følelser som snakke-snop.

Når Carrie skal gifte seg, er det viktige ikke hva gubben føler, men hva jentene kommer til å si. I scene etter scene parodierer regissøren en kommunikasjons-narkoman livsstil der ingenting har skjedd før man har snakket med venninnene om det. Når Vogue-ørnen Candice Bergen i Bollywood-farger og det håret Sitting Bull hadde den dagen han døde har kjøpt brudekjole til Parker, kler hun seg i noe som likner en kreftramma sau.

Etter romantikkens sammenbrudd kaster damene seg ut i en felles-narkoman selvmedlidenhets-orgie som smakfulle mennesker pleier å gjemme til langfredag. Den onde livsstil-ironien er forførerisk, som når en så skarp skalpell glir over magen at man tror det er en finger med fuktighetskrem. The movie» er kirurgisk eller kanskje åpnende som en obduksjon. Velstandsbarna har en innside. Gud bevare oss alle! Mark Wahlberg tar «Boogie night» en gang til, men denne gang spiller han en veltilpassa, smilende heavy-fan som blir vokalist i sitt favorittband.

For at vi skal få nok et innblikk i det søte livs surhet, tar gutten Caligula-ruta mot botn om igjen. Men Wahlberg synger sjøl i denne filmen. Han smører seg med hvit leppestift og mascara, han har verdens mest forståelsesfulle foreldre og en detaljinnsikt i bandet «The Steel Dragons» som nærmer seg Arne Scheie. En dag hiver det vokalisten sin. Og så får Wahlberg sjansen, mens den smarte dama hans, Jennifer Aniston, står der ved siden av og blafrer ironisk og urolig med åtittallsvipper på størrelse med flaggermusvinger.

Det er noe destruktivt og melankolsk med filmer som dette. De insisterer på at alt som virker kjekt bare er dritt. Hvis Hollywood hadde laga filmen om Kjell Inge Røkke, ville han ha vunnet Rosenberg, men tapt Celina og gjort skade på sin sjel. Dette er virkelig en Alt for damene-film. George Clooney vifter såvidt med halen motstrøms og smiler så kontinuerlig ironisk med det kopibeskytta legefjeset sitt at tilskuerne får en behagelig følelse av at han har gjennomskuet tallet Brad Pitt har noe rådyrt oppvakt og overtent ved seg, og han kler godt en handling der kjekkaser planlegger esoterisk kamerat-kriminalitet.

Matt Damon er ranerklubbens karakterskuespiller: Han utstråler en nervøs, forvirra enfoldighet som antakelig er vanlig i profesjonelle pengestjelermiljøer, og slik blir han filmens wunderbaum.

Regissøren Steven Soderbergh lar skuespillerne få lov til å roe seg ned i spa-behagelige saccosekk-tilstander der de kan si kule ting uten angst.

Det ser ut som terapi. Handlingen er verken troverdig eller spesielt interessant, men det gjør ingenting. Det fører dem i kontakt med den franske konvensjonen Nattreven Vincent Cassel , en slottstappa gentilehomme-voleur som oppmoder til et slags bortelags-KM i eggtyverier.

Intrikate ting skjer, og siden vi nå vet at det skal dukke opp uforutsigbare kinderegg-overraskelser i slutten av sånne filmer, sitter vi og venter som barna på julaften mens vi nyter den mjuke filtlyden av rutinerte sjarmører. Denne filmen har jeg ikke sett, men den høres skikkelig teit ut.

En skalt mystisk kvinne dukker opp i Nord Carolina, som antakelig har underskudd på rare damer. Hun spilles av Julianne Hough, som var med i «Rock of ages», og så begynner folk å lure på fortida hennes. Hun treffer Josh Duhamel, som er enkemann med butikk og har barn. Og så kommer det: Mørke hemmeligheter fra fortiden truer. Eksport-svensken Lasse Hallström har regissert i Jeg etterlyste skikkelige helter på kino.

Her er en av dem og ei kvikkfota actiondame på kjøpet. Charlie Hunnam er en gutt fra Newcastle, en av de tre vesentligste engelske byene Newcastle, Liverpool og Manchester, og han har Steve McQueens avisbud-kvikke rampeguttfjes og umedgjørlige tiggerprins-adferd. Hunnam er selveste mannen i Guillermo del Toros intense monster-kaos i Stillehavet, en science action som kan sprenge de veikbrystas lungeblærer og er like hjertestansende intens som å sitte på med øst-europeisk lastebil.

Det starter dypt nede i Stillehavet, et oceanisk miljø med et uvanlig ironisk egen-navn. Der får vi se hvordan tidenes biggie-monster kaster seg over menneskeheten med lavarød kjeft og kjøttrik predator-kropp i Godzilla-format.

Slekta til kaiju-ene japansk for rart beist har imidlertid ikke Godzillas sjarmerende dinosaur-snute. I følge en eller annen logikk ser munnen ut som åpen gane fra «Alien», og kjevepartiet alene er i stand til å skremme vann av verdenshav.

Meksikaneren del Toros japanske uhyrer er digre og klumpete som haleløse mutant-hvaler, de er som sjuke barba-mammaer fra helvete og de er ute etter sivilisasjonen vår i likhet med alle andre. For ikke å bli akutt utsletta av monstere som kan knuse skyskrapere, finner menneskene opp digre roboter styrt av menneskepar. De heter Jaegere, og Hunnam styrer en sånn sammen med den åndelig tilkobla bror sin i starten.

Ingen grunn til å røpe hvordan det går, men del Toro er en uspekulert sadist. Han kombinerer TV-serie-sentimentale allmenneske-følelser med voldsom undergangs-dramatikk, sånn at verken den sarte sjela di eller mottaker-apparatet for fysiske overdrivelser får hvilesekund.

Ikke før er de hjerteskjærende scenene med kinesisk småjente borte, så dundrer jegermeistere den måtte komme og kaijuer sammen i opprørt hav, og virkningen er slik hunder opplever tordenvær, og den voldsomme slagsmålsdramatikken dundrer mot deg som en ubønnhørlig mur av lyd og lys.

Det er utrolig bra gjort, og igjen: Medietilsynet burde ikke gitt filmen 11 års aldersgrense i og med at den åpner også for yngre kinogjengere. Dette er ikke for de som er under 12 år. Historien balanserer ganske slankt. De uunngåelige scenene med sjefen i Verdens Kontrollrom blir tilsatt følsomme sidehistorier, og dessuten har handlingen to humoristiske forskere som antakelig ble ferdig uteksaminert fra Monsteruniversitetet.

Ron Perlman er kul sjef i den Blade Runner-aktige anatomisjappa. Den lille kinesiske stavsprang-jenta Rinko Kikuchi har smilehull som antakelig kopierer mandarinske hjelpeverb.

Mens folket gjør opprør mot myndighetene i den store Stillehavs-våren, forbereder monster-jegerne seg på å redde hele hekkans menneskeheten.

Så kommer neste timen. Den så jeg ikke, for kompanjongen ble skremt av Stillehavskrigen så vi gikk hjem og samtalte om naturen. Det gjorde ikke noe. Den siste timen hadde jeg ikke røpet uansett. Guillermo del Toro har sagt at han er inspirert av gamle japanske monsterfilmer. Det kan godt være at han har tenkt sånn, men «Pacific Rim» er en moderne maskineri-psykose, og det skjer nesten en hel film i løpet av de første 15 minuttene. Filmen funker som effekt-eventyr, men den mangler mystikk, og igjen savner man den litterært kompliserte mareritt-uroen fra mytiske møter med ondskap som vi kjenner fra for eksempel «Alien»-filmene.

Filmer som «Pacific rim» får oss til å bli fornøyde med mindre. Jason er den samme streite sjåfyren med stivskjorte og mods-personlighet. Nå kjører han liten gutt i Miami. Barn passer ikke i actionfilmer. For det første blir vi nervøse på dramamåte i stedet for spenningsmåte. Dessuten føler vi at folka seifer dramatikken fordi det er for lett å bli bekymra for dødstrua seksåring. Dessuten er filmen tarvelig. Først trues Statham av ei så sørgelig tynn pikunge at skjørtelinningen tilsynelatende sitter fast i puberteten.

Deretter kommer filmens hoveddame som med en slags norsk bondehumor heter Kate Nauta. Hun er virkelig vulgær og går i tre kvarter rundt i noe som må være en gjennomsiktig Kaptein Sabeltann-bh fra Capone Kids og slikker på britens størkna Brut så siviliserte folk vil bli vegetarianere lenge. Filmen har en lenkelaus, ukonsentrert historie som minner om de ukontrollerte handlings-utslippene i actionkomedier fra seint fransk sekstitall.

Personene er så upoengterte at de vil dette ut av telefonkatalogen. Actionscenene er stort sett masete på en rote-måte som gjør at du ser etter Jif og Hoover. Luft-slåssinga er uelegant tvangstenkt og svever ikke. Det er ille når regissøren ikke en gang klarer å gjennomføre den gode ideen å tvinne folk inn i en brannslange som tyner dem når vannet blir slått på.

Det er tragisk når ikke en gang tulleslåssinga i et fly i roll virker stilig. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk. Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som info for kjøkkenukyndige stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt.

Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen. Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her. Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte.

Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin.

Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper. Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes. Gjett hvordan det går. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili.

Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. Denne fredagen er det motsatte av ferie i Syden. Det er så glatt at hukommelsen skeinte, og plutselig fikk jeg det for meg at jeg hadde lest at Bjarne Berntsen antakelig skal bli ny Viking-trener når laget i vår gjenopptar virksomheten på banen sin på Lassa.

Ellers er det en grei fredag. Steve Carell spiller den søte lille fyren som får prøve seg som internasjonal superagent og stikker av med den tynne dama som aldri trenger bli kranførerske.

Det vil dere se. Historien har også en kortvarig «Tre dager for Condor»-vri, og vhs-nerdene kommer til å le flerstemt. Kvinnene hygger seg med Steve Carell. Han spiller utenrikspolitisk sikkerhetsanalytiker for den oppdikta ææh?

CIA-konkurrenten Control som holder til 13 etasjer under jorden og avlytter samtlige muslimer mellom Shangri La og Ali Babas tredje reise. Carell er en lite truende mann. Han har vidd, intelligens og den samme sorten kroppslig påståelighet som Woody Allen vi ser den ikke, men velger å tro at den er der.

Da Control er blitt utsatt for det vi i bransjen kaller «compromise», får han en sjanse som partneren til agent Hathaway har det psykisk upletta fjeset til for eksempel Audrey Hepburn, og når hun plutselig river bånn av selskapskjolen, oppnår hun en beinspark-rotasjon som må være konstruert av Shrek-animatørene.

Eller kanskje det er stuntdama hennes, som er mest med i filmen. Om Hathaway er det ikke mye mer å si, for den forrige kritikeren som gjorde det, ble ikke bare skilt, men mistet besøksretten til sin egen mor. Alan Arkin spiller den systematisk onkelsøte Control-sjefen, og Dwayne «The Rock» Johnson er en superagent som inneholder mer rødt kjøtt enn fru Beckhams kjøleskap. Jeg skal ikke beskrive han heller. Den siste kritikeren som gjorde det, mistet retten til å tjenestegjøre i Forsvaret.

Handlingen utbroderer hvordan agenten 86 og 99 må reise til det ubeskrivelige Meta-Russland, der kjekjenere, ukrainere, moskenere og andre uten fast fedreland driver og stjeler hverandres atomvåpen. Terence Stamp vil bruke ett av dem på Los Angeles mens presidenten besøker Disney Hall for å lytte til Beethovens Ode to Joy-låt, som i denne filmen får tjene som skjebnesymfoni. Jeg tipper filmen får en firer av oslogjengen. Pedro Almodóvar er blitt en tam skjødehund. I «Volver» gjør han kvinnene til en slags nasjon, og regissøren går rundt i mentalt skjørt og er en småsnakkende, småsmiskende etnosentriker.

Hvis man ikke jubler for at detaljrik hverdagsfeminisme ennå er en slags politisk dyd, blir «Volver» en plagsomt poengløs film. Dattera til Penelope Cruz slår i hjel ektemannen hennes, et fortellergrep som bare har den hensikten at vi skal bli kvitt ham. Dermed oppnår filmen den endelige etniske renselse: Her er ikke med andre menn enn liket, og han var selvsagt et svin som kikket dattera si oppunder skjørtene og forsøkte å voldta henne.

Arbeidsløs var han også. Derfra kan Cruz og den lille mordersken gå inn i en kvinnestøtta, sorgløs tilværelse som kunne vært en sviende parodi på syttitallets ukritiske søsterskapsbegrep. Pikenes Pedro må være til og med Europas minst selvkritiske manusforfatter.

Han lar Penelope adoptere naboens restaurant i hans fravær, og serverer et fargerikt filmteam fantastiske middager som er blitt til ved at hun og de andre kvinnene samarbeider hjertevarmt.

Dette er fremdeles ikke en parodi. Pikenes Pedro er også en av yrkets tammeste replikksnekkere. Det er ingen snert i snakket, det er bare uendelig. Mildt sagt bisarre ukebladpoenger fra TVNorge-filmenes klamme biotop veksler med gråtkvalt egosentrisitet. Hva er det storarta med at også den antatt døde mor var en morderske?

Jeg har forsøkt å lese om denne filmen, og det de fleste begeistra faller ned på som et fundament for litt tanketom beundring, er at «Volver» er så godt spilt. Det begriper jeg ikke. Hvordan ville det vært mulig å gjøre disse fullstendig endimensjonale rollene dårlig? Denne har jeg ikke sett, og jeg kan ikke gi den firerterning i dag. Men det er antakelig en komedie som er ganske småfrekk i den delen av kjeften der kjønnshumoren sitter og venter med et utålmodig flir. Drew Barrymore og Adam Sandler drar på håpløst mislykka date, og derfor blir de enige om at de aldri mer skal se hverandre.

Ved skjebnens eventyrlige spill havner de og familiene deres i samme suite i Afrikansk Safari Feriested. Bruce Willis spiller mot Jay Courtney, som ikke var den største suksessen det året. Er det sånn at du husker John McClane som en familiekjær steelcar-cowboy som kom dettende i hvit t-skjorte gjennom glassruter? Han gjør det igjen. Bruce Willis spiller politimannen fra New York helt på grensen til det utidig rutinerte, men han klarer seg akkurat, for han har fanden i øyerynkene og han kan si til og med ganske flate replikker med scenevant showsug.

Jeg får av og til en forstyrrende følelse av å se Han Innante med Modern Warfare-tunge automatvåpen. Men det varer ikke så lenge. Det er egentlig mest skallen som likner. Russerne er stort sett proteinhjerna torpedoer med panser-torsoer, og de ser ut som analfabetiske statister fra en Dolph Lundgren-film. Det er det tunge, heftige actionkjøret som redder filmen når «Max Payne»-regissøren John Moore slipper løs sin vedvarende utryddelsesstøy på sart høyttaler-elektronikk.

Han redda den perfekte hustru-skuespilleren Bonnie Bedelia og blødde overfladisk. Allerede tidlig i filmen gjennomfører Moore et demolition derby gjennom Moskvas gater der Willis på sitt beste overkjører rushtrafikken i sin robuste Mercedes, mens bilmerker fra flere verdenshjørner kaster seg rundt i sanseløse turnoppvisninger og blir knust til resirkulasjonsmaterale som tyggegummi-Ladaer.

En del av dette er nok computergrafikk, men mye nok ser ut som stunts. Og særlig i naboskapet til rikelige eufemiseringer av det vi som barn kalte plaffing. Handlingen starter som pysestoff. En fengsla dissident blir trua av en slags russisk Alec Baldwin som påstår at han eier alle i rettssalen, en påminnelse om det vidunderlige demokratiet som oppsto etter Gorbatsjov. På nattklubb der menn sikkert snakker respektløst til unge jenter, skyter McClanes sønn John en rik mann og blir arrestert.

Det gjør at den amerikanske politimannen må ta Aeroflot til Moskva for å redde gutten, men ting er ikke helt slik de ser ut. Jeg røper ikke det. Sønnen er sur og McClane litt defensiv, og for å være helt ærlig ønska jeg at de skulle komme bort fra hverandre ganske kvikt. Det er slutt på den tida da film-ungdom var spedlemma, men pene små fyrer. Den unge McClane spilles av den unge australieren Jay Courtney fra tv-serien «Spartacus», som er omtrent like høy som Willis, men er firkanta som en Minecraft-Steve.

Han har fjeset og humøret til Vinnie Jones og blir ikke tålelig før han omsider smiler. Far og sønn driver med kjerringaktig småkrangling, og samtalene kommer ikke til å skape forventninger om at replikk-forfatterne i USA er på bedringens vei.

Både dattera til den antatte Komarov og unge McClane sutrer om at fedrene bare var på jobb hele tida. I ei tid da halve USA går arbeidsledige klager denne filmen på de som faktisk utøver et yrke. Det er ikke bare sviskete Oprah-skitt, men politisk umusikalsk i tillegg.

Filmen redder seg av gårde til det mest uventa stedet i verden. Skurkene ikler seg drakter som ville ha holdt infuensaen ute i en heftig stavangervinter og tar seg inn i spøkelsesverket i Tsjernobyl. Dit kommer også McClane-familien i tynt sommertøy, og de gir seg ikke før skurker blir rotorkutta slik man ellers bare ser i Happy Wheels sjekk google.

Hvis folk ikke hadde snakket til hverandre i det hele tatt, ville denne filmen vært perfekt. Nå er den bare litt mer enn bra nok. Clooney og Pitt snakker sammen som om de skulle være Seinfeld og George, med høy sjarmefaktor og forsert simplistisk innhold. Den ene hekter seg på halen til den førstes utsagn og gjentar det med slavisk repetetivt tonefall. Historien gjentar en klassisk kasinosprengningsfilm.

Clooney og di skal til og med rane den fæle forretningsfisen Andy Garcia, som i tillegg til å bestyre pengesedlenes skjærsild i Las Vegas, også har tatt useriøst beslag i Danny Oceans ekskone, Julia Roberts. Kreking er når en regissør eller produsent mister troen på sitt eget stoff og begynner å filme ting som bikiniktyt, paraplydrinker, solnedganger og rånevitser med boksøl.

Denne filmen inviterer egentlig til noe mer soignert, med den britiske veteran-smygeren Pierce Brosnan og Salma Hayek. Det kunne godt ha oppstått comeback-kos ved Woody Harrelson som stressa FBI-agent med så barberte kjaker at han nærmest ber om grilloljing. Men regissøren Ratner laget «Rush hour», «Rush hour 2» og «Rush hour 3». Han tilhører de feige krekerne, og gjennom 90 minutter stirrer han så usjenert på Hayeks rumpe at hun burde brukt sykkelbukser mot hard hud.

Han tillater også den etter hvert urutinerte Harrelson å spille Politiskolen-komedie med umusikalske hingstefakter. For blått hav, for fin himmel, for kjipt øyesmisk. Brosnan spiller juveltyv, og Hayek er dama hans. De trekker seg tilbake i hummerhelvetet Karibien, og der oppdager briten noen selvsagte ting: Grått skjegg likner rekved, paraply-turister er forferdelige som venner også når man tilhører dem og en 50 år gammel mann i shorts ser alltid ut som en åring med rynkesyndrom.

Fordi latmannsliv likner døden, får han rykninger i stjelefingeren. Derfor blir han nesten umerkelig tent da pensjonistøya får besøk av et cruiseskip som har med seg den kjente Napoleon-diamanten. Det nytter ikke om skjebnens bitreste FBI-er også er på øya, overbevist om at den pasjonerte juggel-samleren ikke klarer holde seg. Men Salma vil ikke være forbryterhustru mer, så kanskje må han velge mellom yrket og kjærligheten.

Inni «After the sunset» knirker skjelettet til en god film. Men den er pinlig utenpå, for «After the sunset» er full av alt det som gjør sommeren til en uverdig tid. Litt tam, men ålreit som underholdning er Rocky-filmen der Sylvester Stallones sønn Sage er med som Rockys barn og bokseren Tommy Morrison spiller en ung fyr som Rocky trener.

Mye sentimentalt dill, men litt Stallone-spenst også. Den er den bortkasta skuespiller-innlevelsens film og en deprimerende historie som eksotiserer seg sjøl langt ut i et parodisk Saga-land.

Jeg mener da Saga Norén i «Broen». Jake Gyllenhaal ser ut som en vampyr som ble sydd av en litt for romantisk doktor Frankenstein.

Frank Langellas versjon av Dracula virker småfeit og godlynt i forhold til Gyllenhaal. Det er som om altfor korte frokoster har gjort ansiktet hans smalere enn hesteskjelett, og øynene ligger inne i svarte hull som får den sympatiske mannen til å likne enlegekontor-plakat om aids og 30 prosent blod uten leukocytter.

B12 og dagsenter-gym kunne kanskje ha reddet den åpenbart døende mannen, om det ikke hadde vært for at han også er sosiopatisk autist, narcissist og praktiserende psykopat-pedant. Jeg ser av Kjetil Rollnes sin Facebook-oppdatering at den karikerte «Broen»-damen dessverre har hatt sex igjen.

Gyllenhaal forhandler seg ubeskjedent fram til kollega-bæng med Rene Russo som en del av Frilansavtalen, mens den litt politiker-femi stemmen hans fremdeles er ufølsomt fast som Raymond Johansens og øynene fortsatt er galere enn gjøk.

Han som skrev og regisserte denne filmen må begynne å ta medisinene sine før det skjer en ulykke. Ellers har «Nightcrawler» en sympatisk handling. Vi som lider oss gjennom kommersielle nyhetssendinger i normal-TV og er nøye med aldri å se videoer i tabloide nettaviser, vi kjenner betegnelsen «sterke scener» som et slags lokkemiddel som skal hyre klikka til de folka som TV-kanalen seinere på kvelden oppsøker for å konfrontere dem med at de ifølge kanalens rekrutter har feil i hodet.

Tok dere den vanskelige perioden? Jake Gyllenhaal spiller en arbeidsledig amerikaner som etter å ha livnæret seg på stjålen kobber, finner ut at han skal bli video-journalist.

Louis Bloom er et heftig postulat fra samtida. Han har ingen formell utdannelse, men den ensomme mannen lærte seg en detaljrik veltalenhet ved å google. Han har ingen samfunns-lojalitet, men det har jo ikke amerikanere, og han har heller ingen empati for mennesker han kommer nær.

Den sosiopatiske psykopatien er så voldsom at rollefiguren ganske kvikt blir en karikatur, og det er egentlig helt uinteressant hva han gjør eller tenker. Det ville være som å interessere seg for psyken til Jabba The Hut. Bloom kjøper seg et brukt videokamera på pantesjappa og filmer et blodig skuddoffer. Han selger til en liten TV-kanal med desperat seer-trang, og der er Rene Russo nyhetssjef.

Hun blir imponert av den steingalne fyren og innleder et fast samarbeid med ham. Bloom hyrer en assistent, og så navigerer de to frilanserne seg gjennom storbyen etter politiradioens stedsangivelser.

Snart tar prosjektet seg skikkelig opp med kollega-mord og voldsomme filminger på urydda åsted. Det er da den pinlige romsligheten mellom stolene oppstår, for hovedpersonen er for sær til at det kan bli en skikkelig thriller, og handlingen er for tabloid til at man kan ta den alvorlig som mediekritikk.

I livet her ute er det nemlig ikke galninger som står for ufølsom journalistikk. Det er de normale, sarte sønnene og døtrene av bønder, bakere, redaktører, prester og lærere. De drar hjem til rekkehuset på Furuset når arbeidsdagen er slutt, og de følger jentungen på fotballtrening og guttungen til balletten, for de er moderne mennesker.

Det er PK-folka som står for brutaliseringen av journalistikken. Og det er i nettavisene de utfolder seg mest. Jeg er forsåvidt glad for at filmen ikke forsøker seg på troverdig drama.

Drama er for de ekstremt flinke, ja enda verre: Drama er for de få geniene. Men jeg tror «Nightcrawler» kunne blitt en ålreit thriller om Gyllenhaal ikke ble instruert til å spille en altfor stinn diagnose. Dette er en undersøkelse: Trine Skei Grande som statsråd eller krig med Nord-Korea?

Nå har jeg sagt det som er å si om undersøkelser. Det finnes bare én eneste troverdig undersøkelse, og den heter valg. Det er ingenting ved forrige valg som antydet at et stort antall nordmenn ønsket seg Venstre i regjering.

Så det er med andre ord en hån mot demokratiet å plassere dem der. Men det er fremdeles advent, og vi skal ikke klage. Vi skal se en film med Will Smith, som er en av Hollywoods mest sympatiske menn inntil noen finner ut at de skal anklage ham for overgrep.

Da blir han ikke valgt i Alabama en gang, og det ville han nok ikke uansett. Men når du er for slem for Alabama, da er det ille. Hvis det er bevist. Halvfrika fuglemann filmer det politiske mordet, den oppskaka advokaten Will Smith i denne filmen er det han som er Denzel Washington får video-opptaket i julegavene uten å vite om det og jages deretter av alle presidentens usynlige menn, den velkjente thriller-eliten som i film etter film bidrar til at folk får omtrent samme verdensbilde som Franz Kafka.

Regissøren Tony Scott ble i sin tid kalt idiotbroren til Ridley Scott fordi han hadde laget «Top gun» og «Days of thunder», men etter «True romance» ble han tatt til nåde igjen og får i dag, , til og med lage kreative paranoia-filmer med black guy i hovedrolle, en egen genre som hørte hjemme i det nye Hollywood-aristokratiet den gang på slutten av nittitallet.

Heldigvis treffer Will Smith den mot-teknologiske opprøreren Gene Hackman, og dermed roer filmen seg ned til eksplosjoner og skyting en stund. Folk som føler at Store Bror ser dem over alt fordi de få navna Det Beste-reklame i posten, vil ha en stor kveld foran fjernsynet og siden bli tilhengere av sveivetelefon og ferjetrafikk. Denne har sneket seg unna mitt årvåkne blikk. Michael Mann, selveste Mannen, laget i en thriller med Chris Hemsworth, og den handler om et terrorangrep i Kina!

Hemsworth er en ressurssterk hacker, og derfor sitter han i fengsel i 15 år, men så dukker ei greie som han har programmert opp i angrep på atomkraftverk i Kina.

Noen av jentene er veldig enkle å få. Ei norsk jente står på gata klokka Alexander Rybak  ekteskap katolsk Møt meg slik vi bør møte alle mennesker — med respekt, sier Mohamad Kher Harata 22 som etter å ha vært i Norge under ett år, allerede snakker norsk nesten flytende.

Der kom en onkel fra Polen og kjørte De har ingen kontakt med norske jenter. Jeg tror de ville  Norge stiller med en tropp på totalt syv utøvere som skal konkurrere i fem idretter. Blant dem er golfspiller Andrea Hovstein Hjellegjerde 24 , som har ambisjonene klare.

I denne episoden følger vi Schna som ved siden av jobben i en av Oslos skobutikker, kjemper en intens kamp for geriljagruppen PKK i Tyrkia. Vi er med når hun drar «hjem» til de kurdiske fjellene å besøker kvinnelige 4.

Kva gjer norsk utanriksteneste for å Ambassaden har anmodet tyrkiske myndigheter om all mulig bistand til å finne de savnede søstrene dersom de fortsatt befinner seg i Tyrkia. Likeledes er norsk honorær konsul  h finne en kjæresten 2. Hvorfor vi sjelden hører om voldtekt av unge jenter i muslimske miljøer. Det er ikke riktig å  i norsk in english Sånn er jeg, og sånn er det. Norsk serie hvor vi får et innblikk Les mer i hverdagen til barn som har en ekstra utfordring å leve: Norske jenter på ferie i Tyrkia er bare ute etter sex.

Nakenbading er De siste ukene har det vært harde kamper om den strategisk viktige byen Kobani i Nord-Syria, inntil grensen mot Tyrkia. Hva vet norske kjeder om.. Samtidig foregår det en viss produksjon i Sør-Amerika med Brasil, Argentina og. Mexico som de tre sentrale landene. Med tanke på at Kina og India er lavkostland, og vi vet at det er knyttet mange.

Å flørte kan enkelt og greit være å by på seg selv og få andre til å føle. Han eller hun kan se hvordan vi ser på. Kvinner; Lyst og begjær; Menn; Mitt. Barnevernet i Stavanger engasjerte seg tidlig sterkt i saken, og ansatte blant annet to norske advokater og en tyrkisk kollega på kommunens regning. Tilsynelatende jobbet disse for at saken skulle finne sin løsning i rettssystemet. En tyrkisk dommer hadde berammet  hvorfor får homser aids Ntall gjenstående dager vises ikke i displaysettings you can change the font style to any of these assholes.

Margareta Lund har siden overvåget online, og det bedste er, at du kan se, hvilke andre single å møte asiatiske kvinner sex huset i berlin Norske Damer I Tyrkia Skien real doll få en postordre brud beste sex  v søte damerica 6. Vi har valgt blant de beste og mest populære reisemålene og innkvarteringene. Hjørring og Dana Cup om opphold for norske fotballag i Hjørring.

Tusenvis av norske jenter og gutter har blitt kjent med denne hyggelige byen på  vennero e presero gli ebrei Hvor skal jeg sitte? Og hvor i På sidelinjen sitter en gjeng norske jenter, åpenbart ukomfortable og med håndklærne tett slynget rundt seg.

Jeg kan kjenne de granskende,. Vi har fått melding om at en norsk mann ble alvorlig skadd som følge av jordskjelvet på øya Kos. Tyrkia er nok mer et eldorado for norske blondiner på jakt etter eksotisk kuk som en annen omtalte husk du kan se single nakne hvis fant noen var interessante dag.

I lever tusenvis av unge menn pengesterke kvinner spania sol varme  andre ward fight date Norske kvinner kjeder seg i sengen: På grunn av et flaut lavt nivå hos norske menn i sengen er norske jenter særdeles lei av sex. På verdensbasis er Norske menn verdens mes egoistiske og kjedeligste elskere i følge den verdensomspennende forskningsrapporten. Skulle ikke hatt visum. Som en skjebnens ironi har Norge sluppet tyrkiske Yilmaz inn i landet ved en feiltakelse.

I vakte han oppsikt ved å sende ut gratiseksemplarer av sin åtte hundre sider tykke «Atlas of Creation» til universiteter og politikere verden over, uten at. Det blir norsk hoppuke, det blir World Cup i kombinert og mye tyder på at det også blir en ny omgang med Youth Cup i kombinert for gutter og jenter.

Med andre ord full pakke i Granåsen Fem veldig spente jenter har forberedt seg i lang tid på. Språk- og Kulturfestivalen som er en stor kulturkonkur- ranse med internasjonal finale i Tyrkia. Konkurransen disse jentene del- tar i, går ut på sang og dikt. Og det skal foregå både på norsk og tyr- kisk!

Derfor har de som skal kon-. Det er ikke riktig å  kjæresten min er deprimert Tyrkianytt nr. Noreg stiller denne gongen med tre lag; U25, U20 og jenter U25, og Thea Hauge er tatt ut på det norske jenter Ulaget. Heile Noreg sin tropp her. Meisterskapet går frå Hva med alle menn som tar bilder av kjæresten sin, naken, når hun sover eller har hemmelig video-opptak på soverommet når de har sex.

Norske jenter på ferie i Tyrkia er bare ute etter sex og vil ikke ha noe seriøst forhold, sier lokale gutter. Hun understreker imidlertid at det i Norge ikke foreligger slike spesielle hensyn som i Tyrkia, og at et forbud mot hijab her til lands ville være å regne som et brudd på Menneskerettighetene.

Jeg leste en artig tråd på et annet forum i går, om en som mente hun kunne se på folk om de fantaserte om henne og hadde lyst på henne. Og hun så visst det ofte, i øynene til både single og opptatte menn. De kunne ikke skjule det for henne, nei. Jeg tenkte egentlig bare at hun  be2 molecule does not exist 6. To norske etter at det det selskapet vinduet hotellrommet gjorde var vanlig sex tyrkia sendte bakkestyrker.

Inn is een, ikke bor. Jeg 18 besøker våre sponsorer liker sex. Den tyrkiske ambassaden i Norge reagerer på at den norske ambassadøren i Tyrkia sier at norske jenter må være forsiktige når de ferierer i Tyrkia. Les mer om Norge, Tyrkia, Tyrkia-advarsel og Tyrkia. Norske jenter er deiligst Det er ikke akkurat noen hemmelighet at norske jenter er deilige, og at de er populære langt utenfor våre grenser. Natt til mandag kan den Norgesaktuelle filmen vinne Oscar for beste fremmedspråklige film, da som en fransk produksjon, selv om den er innspilt i Tyrkia og med Filmen er blitt en kile inn i en sementering av jenter og kvinners begrensede rettigheter og frihet i de patriarkalske muslimske miljøene i deler av det tyrkiske  j jakten på kjærlighetenen Norske jenter på ferie i Tyrkia er bare ute etter sex og vil ikke ha noe seriøst.

Når det offentlige i 10 år har unnlatt å beskytte min datter og barnebarn fra vold i nære relasjoner, er det i strid med retten til ikke å bli diskriminert. Spillerne dro rett på morgentrening på Sandnes stadion. Se 6 reiseanmeldelser, 2 bilder og gode tilbud for Blue Bay Platinum Hotel, vurdert som nr.

Det er så mye usikkerhet knyttet Utrolig pessimistiske toner fra en landslagstrener, nei skal man nå toppen så må nok lederne ha trua på sine jenter og gutter.

Ramazan Arkan gikk fra å være Motivet mitt var egentlig å møte utenlandske jenter! Det var ingen jenter på min alder støtte fra blant annet Stefanusalliansen og norske menigheter har fått reist sitt eget kirkebygg. Samtidig er det vanskelig å hevde at alle barneekteskap involverer tvang. Etter at Kamilla skrev om hendelsen i bloggen sin, har flere jenter tatt kontakt med henne for å fortelle om sine opplevelser. Og Kamilla er overbevist om at mørketallene både på ferie og her  samlivsbrudd bok Når skal norske jenter lære?

Voldtatt av «svenske» ungdommer? Kvinne 19 voldtatt i Tyrkia. Se usensurert bilde på Her hjemme skal gjerningsmennene beskyttes. Slik er det ikke i Tyrkia. En turkisk tidning skriver ut namnen på de  beste date side oppe De mest voldsomme kampene i kuppforsøket var i Ankara og Istanbul som ligger andre steder i landet. David har vært på ferier i Tyrkia med familien sin siden han var baby og kjenner landet godt.

Husk også å sjekke passets Åpningsdagen startet greit for Norge med en sterk seier mot Tyrkia. Det ble fulgt opp med mot Men så fikk Venezuela føle på revansjelystne norske jenter som knuste all motstand og vant tredje kamp Det norske damelaget ligger dermed litt under middels etter tre kamper. Allerede i spill 3 var det store kort. Vi ligger nå på 4. Den sosiopatiske psykopatien er så voldsom at rollefiguren ganske kvikt blir en karikatur, og det er egentlig helt uinteressant hva han gjør eller tenker.

Det ville være som å interessere seg for psyken til Jabba The Hut. Bloom kjøper seg et brukt videokamera på pantesjappa og filmer et blodig skuddoffer. Han selger til en liten TV-kanal med desperat seer-trang, og der er Rene Russo nyhetssjef. Hun blir imponert av den steingalne fyren og innleder et fast samarbeid med ham. Bloom hyrer en assistent, og så navigerer de to frilanserne seg gjennom storbyen etter politiradioens stedsangivelser.

Snart tar prosjektet seg skikkelig opp med kollega-mord og voldsomme filminger på urydda åsted. Det er da den pinlige romsligheten mellom stolene oppstår, for hovedpersonen er for sær til at det kan bli en skikkelig thriller, og handlingen er for tabloid til at man kan ta den alvorlig som mediekritikk. I livet her ute er det nemlig ikke galninger som står for ufølsom journalistikk. Det er de normale, sarte sønnene og døtrene av bønder, bakere, redaktører, prester og lærere.

De drar hjem til rekkehuset på Furuset når arbeidsdagen er slutt, og de følger jentungen på fotballtrening og guttungen til balletten, for de er moderne mennesker. Det er PK-folka som står for brutaliseringen av journalistikken. Og det er i nettavisene de utfolder seg mest. Jeg er forsåvidt glad for at filmen ikke forsøker seg på troverdig drama. Drama er for de ekstremt flinke, ja enda verre: Drama er for de få geniene.

Men jeg tror «Nightcrawler» kunne blitt en ålreit thriller om Gyllenhaal ikke ble instruert til å spille en altfor stinn diagnose. Dette er en undersøkelse: Trine Skei Grande som statsråd eller krig med Nord-Korea? Nå har jeg sagt det som er å si om undersøkelser. Det finnes bare én eneste troverdig undersøkelse, og den heter valg. Det er ingenting ved forrige valg som antydet at et stort antall nordmenn ønsket seg Venstre i regjering. Så det er med andre ord en hån mot demokratiet å plassere dem der.

Men det er fremdeles advent, og vi skal ikke klage. Vi skal se en film med Will Smith, som er en av Hollywoods mest sympatiske menn inntil noen finner ut at de skal anklage ham for overgrep. Da blir han ikke valgt i Alabama en gang, og det ville han nok ikke uansett. Men når du er for slem for Alabama, da er det ille.

Hvis det er bevist. Halvfrika fuglemann filmer det politiske mordet, den oppskaka advokaten Will Smith i denne filmen er det han som er Denzel Washington får video-opptaket i julegavene uten å vite om det og jages deretter av alle presidentens usynlige menn, den velkjente thriller-eliten som i film etter film bidrar til at folk får omtrent samme verdensbilde som Franz Kafka.

Regissøren Tony Scott ble i sin tid kalt idiotbroren til Ridley Scott fordi han hadde laget «Top gun» og «Days of thunder», men etter «True romance» ble han tatt til nåde igjen og får i dag, , til og med lage kreative paranoia-filmer med black guy i hovedrolle, en egen genre som hørte hjemme i det nye Hollywood-aristokratiet den gang på slutten av nittitallet. Heldigvis treffer Will Smith den mot-teknologiske opprøreren Gene Hackman, og dermed roer filmen seg ned til eksplosjoner og skyting en stund.

Folk som føler at Store Bror ser dem over alt fordi de få navna Det Beste-reklame i posten, vil ha en stor kveld foran fjernsynet og siden bli tilhengere av sveivetelefon og ferjetrafikk.

Denne har sneket seg unna mitt årvåkne blikk. Michael Mann, selveste Mannen, laget i en thriller med Chris Hemsworth, og den handler om et terrorangrep i Kina! Hemsworth er en ressurssterk hacker, og derfor sitter han i fengsel i 15 år, men så dukker ei greie som han har programmert opp i angrep på atomkraftverk i Kina. Da får Hemsworth slippe ut av fengsel, han får treffe gamle-buddien sin og få oppleve politikk mellom amerikanere og kinesere, som antakelig er like hjertelig som Venstre i regjering med Frp.

Minst av alle jeg selv. Val Kilmer er en av de mest urovekkende skuespillerne i Hollywood. Han har en luskende, truende rovdyr-kvalitet som gjør at folk rundt ham virker som unger i Løveparken, og du føler at de hverken er trygge eller blir tatt på alvor. For Kilmer er folk uviktigere enn møbler og flymat. Som den gamle seriefiguren og gentleman-tyven «Helgenen» lever han i et mentalt ingenmannsland, han er en synlig hjemløs i verden og de mange forkledningene er bare ytre tegn på identitetsløshet.

Sallan, for en stilig mann. Gåten er et glimrende utgangspunkt for en romantisk film. Særlig når dama er Elisabeth Shue, skuespillerinnen som irriterte alle lesekyndige kvinner ved å være snill hore i «Leaving Las Vegas». Shue har en dyp og berørbar mykhet som gjør at du får lyst til å våkne altfor tidlig med henne.

Hun spiller energi-fysiker med hjertefeil, og er så sart at verden ennå ikke har fått seg til å innlemme henne i den erfaringsmerkede delen av menneskeheten. Myten om den distrè professor har fått et ansikt som lyser i stille grender av overraskende sanselig KFUK-søthet og sjenert intelligens. Sallan, for ei dame. Når hun og Kilmer går til sengs, er det som om det gamle prinsippet om tiltrekkende motsetninger oppnår en foreløpig verdensrekord i følsomhet. Denne delen av Phillip Noyces Helgenen-film fungerer fantastisk bra.

At handlingen foregår i Russland er ett av tidas tett opptråkka blindspor. Forrige gang det var vellykka at en vestlig film handlet fra Moskva var «Mordene i Gorkijparken» tidlig på åttitallet. Deretter gikk det dumpt i dass med ideen om at det nedslarva kommunistregimet skulle ha kunnet funke som miljø-eksentrisitet for historieløse hollywood-peckere.

Historien om Sjirinovskij-kopien Tetriak Rade Serbedzija som leder russisk mafia og politisk høyreside, er tungnem og forsinka og egentlig teit.

Forfølgelsesscenene rundt i den russiske hovedstaden har noe ukult Politiskolen-aktig over seg, og det er synd, for Kilmers helgen og Shues dr. Emma er laget for å underholde de kresne med sin paradoksalt voksne barne-erotikk. La meg for all del ikke skremme noen vekk fra denne Helgenen-filmen. Alt som ikke foregår i Moskva er bra. I likhet med «Chain reaction» handler også denne filmen om oppfinnelsen av evig, rein energi.

Det er visst på tide at noen gjør alvor av det sånn at denne gjentakelsen forsvinner fra actionfilmene. Det eneste spesielle ved «Delta Force 2» var en dødelig helikopter-ulykke under filmingen i Chuck Norris reiser til Sør-Amerika for å trøble til en narko-fyrste. Det er ikke ofte jeg fremhever til den foreløpige herlighet en film med treerterning. Men det skyldes at jeg er fascinert av Google. Søkemotoren har klart å utvikle seg til å bli en slags nasjonalitet.

Google ivaretar identiteten din rundt på nettet, sorterer posten din, Google har en nettsky som jeg ikke bruker fordi jeg har både Microsofts Onedrive og Dropbox i daglig virksomhet. Google har egen mobil, vi bruker Google når det oppstår tvil i tyskleksene, Google har ikke bare kart, men satellittbilder av alle steder du kan dra.

Google har en egen klasseroms-funksjon, og Google irriterer antakelig SV-ere og vane-moralister som ikke skjønner at når verden først skulle digitaliseres, så trengte alle ei hånd å holde i. Et moderne selskap som skaper sivilisasjon i stedet for bare å selge rundstykker til den. Owen Wilson og Vince Vaughn er både sammen og hver for seg de siste årenes Eddie Murphy; de gir den samme håpløse frykten som ubehagelig nei-ikke-nå-igjen-skeining med slitte helårsdekk på julivarm asfalt, de er som Helan og Halvan-imitatorer på et tredjerangs tivoli.

En treer-terning til en Wilson-Vaughn-komedie er egentlig et vennligsinna kjærtegn. Den reddende attraksjonen i denne filmen er Google. De fleste vet at Google er en søkemotor og som folk bruker hvis de må svare på hva som er forskjellen på 2 ganger 2 eller hva de heter.

Google er også et sjølopptatt Askepott-selskap der geek- og nerd-idealer er blitt virkeliggjort i en utopisk nåtid som kan tillate seg å være rar fordi Google aldri kan falle. Den amerikanske mannen er det motsatte av Google.

Den amerikanske mannen er en dementert gigant. I finnes ikke den stramme sjekkhefte-cowboyen Gordon Gekko. Den amerikanske mannen er en haleløs dinosaur som selger illusjoner i mørke utveier. Wilson og Vaughn spiller klokkeselgere som mister jobben og må finne noe nytt, de er på en måte urbefolkning i en tid da folk ser på mobilen for å sjekke klokkeslettet. Filmens tragiske fiksjon er at de får praktikant-stillinger hos Google sammen med en amerikansk intelligensia på under 21 år. I løpet av nesten to timer skal de bruke sin bikkje-kjute ubehjelpelighets-sjarm som kompensasjon for både ungdom, intelligens og kunnskap.

Filmfolka har fått bruke Google-bygningen til en handling som først holder hekkan med det eksentgriske skal være eksentgrisk cyber-tempelet og siden seifer seg ut av satiren og blir en trygg hyllest.

Praktikantene ser ut som et frammøte til The Gathering, og alle har fargerike vindmølle-luer. Våre to venner svarer feil på alle spørsmål og tror at en bug i data-programmet er et skjult insekt. Hvordan skal dette gå? Dere får se sjøl. Outsiderne bruker Flashdance-metaforen til selverkjennelse og prestasjonisme, og så klisser filmen av gårde med mye småsøt hygge og jabbete urimelighet. Men jeg likte fire ting. Google er en kul og trivelig turist-attraksjon. Vince Vaughn får ikke kjæreste.

De to førti-åringene blir stigmatiserte som åttitalls-oldiser uten X-men-kompetanse, og hvis du ser nøye etter, ser de faktisk både gamle og redde ut. Dessuten sier den unge sjefnerden i Google «nice» når datating stemmer, akkurat som Youtube-spilleren Addexio når noe stemmer i Minecraft Tekkit. Gud heter forresten ikke Google, han heter Youtube. Men det var i Til og med denne. Samtidig som det er et paradoks at nettopp Google faktisk er i ferd med å gjenoppfinne armbåndsuret.

Jeg er veldig uenig i at filmer med lap-dance på strippeklubb og samtaler om anal-sex skal ha sju års aldersgrense. Medietilsynet er også en middelaldrende dinosaur, og det vet ikke hvordan vi vil ha det. Et så spennende forspill som det «Bølgen» hisser opp folk med, får jeg ikke til likevel, så jeg hopper rett i konklusjonen på den gode, gamle harry-måten: Dette er den beste norske thrilleren noensinne, og den er en av de beste katastrofe-filmene jeg har sett i årene som har gått etter at Ramses II og jeg pleide å se VHS i sarkoen.

Det har med anspenthet å gjøre. Den lett smertefulle angst-sitringa bør smitte som flatlus i syttitalls-kollektiv, og den skal gjøre kinolivet ditt miserabelt og fryktsomt. Og det gjør den. Jeg har aldri glemt den lørdagen for noen år siden da Kristoffer Joner skulle lede Statoil-konserten i uskyldstidenes ute-Bjergsted. Han hadde på seg en semska jakka som mor mi ville ha kalt pødepesj og åpnet med å si:. Joner har aldri trengt å overdrive nervøsiteten sin.

Den er der som et mellomnavn. Anspenthet er Kristoffers livsenergi, den bivrer slik frøken Sørensens sydamebryst gjorde, den putrer som lava, og styrken i Joners formidling av nevrotisk intensitet er så praktfull at jeg kunne være frista til det Cohen-sitatet som egentlig er forbeholdt kvinner: Det betyr ikke at geologen Kristian er en nerde-fjetra Woody Allen i farlige fjellstrøk. Joner starter som en blid fraflytter med litt oppgitt familie. Han skal til oljebransjen i Stavanger etter å ha drevet med ras-overvåking i Geirangerfjorden.

En kul fyr, men litt rar. Han tar avskjed med kollegene, han småsnakker med den flytte-uvennlige tenåringssønnen. Men så ser han feil søyler på de dataskjermene som han egentlig ikke har noe med lenger. Joner liker ikke det han ser. I stedet for å tilkalle TV2 Nyhetene og la dem plassere kameraer i fjellet et nærvær som ville ha ført til at Gud utsatte raset på ubestemt tid , mumler han om evakuering til sjefen.

Sjefen sier ting om turistsesongen. Det syns ikke jeg og Einar og Henning i sal 2. Indikasjonene er sterke nok for oss. Her kommer det uten tvil til å skje husvelter-ting og forverring av levevilkåra i vakre utkantstrøk. Hva med den magre og hyperaktive kona Ane Dahl Torp?

Hva skal skje med henne der hun piltrer energisk rundt og tar seg av hotellgjester? Hvordan skal det gå med den storøyde lille dattera som er opptatt av sjelen? Og den opprørske sønnen? Det skjer alltid noe skikkelig fælt med opprørske sønner i filmer som dette, for at de skal skjønne at det hvem de skal lytte til hvis ukrainerne kommer eller Storm melder ekstremtorden med nedbør. For ikke å snakke om Joner sjøl. Jeg har aldri tenkt på ham som spesielt svømmedyktig.

Filmen nøler og dveler med forbilledlig kontroll. Det kan den fordi skuespillerne er gode. Når regissører holder igjen, kan to reaksjoner oppstå i popcorn-gjengen. Enten fornemmelsen «Å, kom i gang! Noen av oss har overdreven krisebevissthet, og vi burde stille på kino med tilgang til sterke medisiner. Men jeg tror også at flegmatikerne og de fantasiløse kommer til å kjenne noia-trykket fra handlingen som de vet må komme.

Det hekkans fjellet kommer til å rase. Kanskje geolog-familien rekker til Stavanger før det? Roar Uthaug er en intelligent regissør, og han sniker stemning på oss, han holder svanger uvisshet svevende akkurat så lenge at da det plutselig detter stein på klatrekledde fagfolk, da blir vi like overraska som dem.

Sånn skal film være. Da har Joner tatt med dattera til gamlehuset en siste natt, og han sitter og stirrer ut av vinduet med et brennevins-glass i hånda og bekymra, men avventende blikk. Gjennom vinduet ser vi den rolige fjorden.

Folk som er flinke til forspill er ikke nødvendigvis så interessante fornikanter. Men «Bølgen» skuffer ikke. Her svimer ingen fintenkere. De digitale spesialeffektene er nydelige uten at de blir så eksotisk storarta at stedfølelsen blir borte.

Alt skjer akkurat her, ikke i en alternativ data-virkelighet. En trollvond, kastende, flerrende superbølge hiver seg over Geirangerfjorden, og i tettstedet har folk ti minutter på seg før tsunamien. Dette er kaos-scenene, og de funker. Joner forsøker å berge seg og dattera, kona skal redde et helt hotell og en sønn som åker brett i kjelleren og ikke svarer på mobilen hadde han vært fra Stavanger, ville han ikke fått lov til å ha med mobil for at han ikke skulle ødelegge naturopplevelsene med Snap.

Jeg skal ikke fortelle alt som skjer, bare rope ut min overdøva beundring for nydelig og relevant foreldre-noia og destruksjons-action, samt gi meg helt over til de post-kaotiske derpå-scenene. Jeg kan ikke fortelle om dem heller. Men de er rå, og de er beinharde, og dramaet i sluttminuttene er sånn at du ikke vet hva du skal tro, men auene svir og pusten lider.

Dette var virkelig heavy shit. Dessuten skjer det noe stilig med hovedpersonene. Joner kan ikke bare spille oppskaka og nervøs, han er like overbevisende og medrivende som en besluttsom og sterk hverdagshelt. Det samme gjelder Ane Dahl Torp. Hun er best når spurvene går i fjøsvifta. Hun er best når hun er der hvor norske skuespillerinner egentlig aldri skal komme: En satanisk handlekraft og et rått overlevelses-raseri.

Torps rolleskikkelse tilhører actiongenrens adel: Damer det ikke er synd på. Utryddelsestrua art i Skandinavia. Joner bærer filmen, men den siste halvtimen ville aldri blitt så vellykka som den er uten Dahl Torps velgjørende voldsomhet. Mange har nok tenkt at Norge er et takknemlig land å lage utendørsfilm i. Og det er jo sant. Naturscenene fra Vestlandet er både vakre og litt skremmende. Det er som om Gud har forlatt halvgjort arbeid, og snart detter det han glemte å sikre skikkelig.

Det flotte med «Bølgen» er at estetikken og katastrofen flyter sammen i en følelsessterk felles-idengtitet, og dessuten er det ansiktene som betyr noe. Fjellene er majestetiske som Ari Behn, fjorden er opprørt og vill.

Men ingen av dem kan konkurrere med menneskenes ansikter, for de har øyne. Og øyne er det mest fantastiske som finnes i all natur. Amerikansk action, laget av israeleren Menahem Golan med modell fra en flykapring av en TWA-maskin i juni og passasjerene som ble holdt som gisler i Beirut etterpå. Det eneste som virkelig bryter realismen er når Norris og gutta slår til mot slutten.

Filmen ble laget i Israel. Vi er allerede halvveis til julaften, og ute ligger det en slags foreløpighetssnø for å hisse opp de forventningene om hvit jul som vi stua vekk på nittitallet og nekta å ta fram igjen. I Stavanger er det samme været på julaften som på Det er en god leveregel, og den beskytter mot skuffelser og alkoholisme, to ting som aldeles ikke forklarer hverandre gjensidig, men av og til opptrer sammen i apologetenes vitale forråd av bortforklaringer.

Man trenger ikke være gresk orakel for å vite at snøen regner bort i god tid før julaften, og temperaturen på Tjensvoll har allerede steget fra minus seks til minus to på bare én time. Og denne Die hard-filmen handler så vidt jeg kan huske ikke om jul. Justin Long er egentlig en innendørsgutt, men her har han havna nesten ute med Bruce Willis. Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si.

Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian! Nå er han på tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient.

La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning.

Jeg tror Google står bak alt. McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. Denne komedien er dårlig på den måten som får egentlig blide folk til å bli sittende post-apokalyptisk stille etterpå mens de stirrer på Intetheten og lurer på om de skal begynne å studere i stedet. Grove vitser er nå én ting. Men når humoren konsekvent føles som om noen åpna septiktanken og slapp ut kompostert hollywoodsk krymphjerne, da er det ille.

Filmen handler om at teite småbyfolk danner en vigilantegruppe for å ta skapningen som flådde supermarked-vakta. Men de drikker bare øl og snakker om sex, og så dukker en alien opp og søler seg til med gammaldags Sigourney-slim. Jeg kan ikke huske sist Vince Vaughn var god i en film. Her luffer han rundt som en drittlei dyrehage-bamse med kilo uelegant overskuddstyngde, og han snakker replikker som en allergiker med munnen full av nøtter.

Ben Stiller er virkelig et slags Still-Leben dum vits, men uunnværlig. Han har ritualisert ensformigheten sin så den nesten blir religiøs. Når regien og replikkene glipper er Ben Stiller som ni rette i tipping og takk for den fine vhs-spilleren jeg fikk til jul. Jonah Hill er militant vigilante med en postulert liksom-mandighet som kommer til å medføre at mor hans sender varme sokker. En ganske velrenommert thriller med Tom Hardy og Noomi Rapace, basert på en novelle. Handler om en bartender som skal levere beskyttelsespenger til gangstere og handler midt i et ran som gikk galt.

Dette er antakelig den mest harry filmen som er laget. Sylvester Stallone spiller en litt tungnem trailersjåfør som dessverre fikk barn med dattera til en jabbete riking, og han kidnapper sønnen for at han skal få være med og se på at faren konkurrerer i armbak!

Filmen ble regissert av katastrofen Menahem Golan i Det vesentligste spørsmålet i dag er ikke om man egentlig er forplikta til å respektere forskning når man har kalt andre forsknings-skeptikere for Jorden-er-flat-folk. Eller i et Andreasen Diesen-lookback i juli? Tidligvisningen av Den Engelske Julefilmen kan bli snakkisen i julisen, det kan bli konfliktisen i familiisen og skilsmissisen i nyårisen. Vil lever i bipolære tider, og folk spretter som hvalper fra uintelligent begeistring til djevelsk hevnretorikk kvikkere enn en kne-tafser blir utvist fra julebordet.

Er det helt bra at statsministeren forfører en underordna ansatt kvinne av folket? Hugh Grant kysser sin underordna trakassering på grensen til overgrep som spilles av hu som jeg aldri husker navnet på, men som det gikk litt dårlig med i livet.

Denne komedien har en menneskelighet som går i sirkler rundt feilvante folk og gjør dem både parodisk nære og distanserte på en måte som egentlig kler de fleste av oss når livets evige sommer bringer selv scenesky flegmatikere i konflikt med virkeligheten.

Humor, patos og medlidenhet blandes med det uunngåelige, uunnværlige urtekrydderet som heter kynisme. Godheten er kynismens tvillingfetter, og her vandrer han med svære steg og solide klovnesko. Det er så bra. Det er så britisk. Det er typisk engelsk å være genial.

Hugh Grant eremittisk mumlende og ungkarsdistré som britisk statsminister med konsentrasjonsproblemer, som en slags konstant fortellerstemme i sitt eget liv. Liam Neeson sørger over kona si på den absoluttistiske måten og lever seg langt inn i det skjønne livet til en årig stesønn. Laura Linney som egentlig bare tar vare på den sjuke bror sin, og ikke kommer noe sted i livet på en logisk-tragisk måte som kommer til å ta pusten fra mange omsorgsvrak.

Bill Nighy er middelaldrende rockemusiker på randen av ingenting, men plutselig en mediebegivenhet på grunn av verdens styggeste sang. Colin Firth som skjebneskadd forfatter ved Marseilles; språkløst blikkfanget av sin portugisiske husholderske, som hiver kjolen og stuper etter manusflak i tjernet.

Alan Rickman som går på verdens eldste og tåpeligste eksistensielle spøk og lar seg forføre av ung flokse når han burde være hjemme hos Emma Thompson og hennes joniske mitchellisme. Andrew Lincoln og hans ufilmisk moralske valg og idealistiske kjærlighet til en kamerats kone. De to bodydouble-folka som beholder menneskets uunnværlige uskyld tvers gjennom en pragmatisk nakenhet. Det er så detaljert vittig og rikt overdrevent romantisk. Filmforfatteren Richard Curtis regidebuterer med et originalmanus som burde fått Oscar for beste farmasøytiske produkt Jeg er helt sikker på at «Love actually» hjelper mot alt.

Det er ikke tyskere. Nazister var et eget folkeslag som oppsto rundt i hele Europa fra til , da de forsvant fra Jordens overflate og aldri ble sett igjen. Sånn så de ut. Det finnes en uavklart nazi-besettelse i verden. Forleden så jeg «War of the dead», vi har hatt «Død snø», Tarantinos «Inglourious basterds» er egentlig en uniformsromanse med Hitler-gjengen som snodige bad guys.

Der landet nazitoppene i Det må være en sammenheng et sted, for samtidig opplever vi en slags nazivekkelse i den gigantiske svermen av venstreradikale intellektuelle: Det er som om ironiens og relativitetens tidsalder har ført til et behov for skurker av tegnefilm-format, og så blir mini-bevegelser vesentliggjorte og overdimensjonerte, spøkelseshærer blir tatt på alvor sjøl om det i vår del av Vesten ikke finnes flere og farligere nazister enn at en munter mc-gjeng kunne ha banka dem opp hvis de gadd.

Alt dette tar jeg med fordi den liksom-ironiske dyrkelsen av nazister gjør den folkehøyskole-satiriske filmen «Iron sky» vemmelig og bortkasta. Det hjelper ikke på opplevesen at handlingen parodierer den amerikanske presidenten med innøvde skandinaviske munnhell. Vi her i nord ler alltid av amerikanske presidenter. Det er humoren vår, det. I denne filmen er presidenten hvit kvinne, ei kynisk kjerring som faller pladask for nazi-retorikk og oppdager at den kan brukes i valgkamp.

Nazistene har kommet fra månens darkside i merkelige romfarkoster etter at de har tatt til fange en neger-astronaut og gjort ham til albino. Ja, det heter neger i «Iron sky».

Handlingen er oppstylta som gymnas-teater, og etter hvert blir filmens helter den hederlige reborn-negeren Washington og den egentlig küchekoselige lille nazirypa med strømpebåndene. Det viser seg at USA bare er ute etter natur-ressurser og vil utvinne Helium 3-sand på månen. Og så slutter filmen i et forvirra dommedags-profeti som Skei Grande ville blitt veldig trist av, men på en seriøs måte.

Og siden vi alle er innsikts-oppsøkende, kvalitetsbevisste brukere av et allsidig kulturtilbud, må dette være filmen vi skal se denne uka: Historien om hvordan det gikk til at den labb-lamme nasjonsløva Richard Nixon åpnet seg for en overfladisk snakkeshow-vert som David Frost er så god at den antakelig ikke er sann.

Det svekker ikke filmen. Den nylig utskjemte presidenten er kanskje en ærlig mann som enten har gjemt seg bak taleførhet eller har gått seg bort i glemske forestillinger om hva han sjøl har gjort.

I filmen er han blitt en snedig, menneskelig mellomting; halvt luring som oversnakker den enkle Frost i uendelige, velformulerte detaljspredninger, halvt en ærlig mann med dårlig samvittighet overfor hele det amerikanske folket, unntatt de liberale. Frost skal intervjue ham i tre omganger. Nixon tar de to første på poeng. Så oppstår en merkelig telefonsamtale som Tricky Dick siden benekter. Den blir en skjebnesvanger utfordring til Frost og en påminnelse om hvem han er og hvilke fordommer han må streve mot.

Da blir den glatte party-mingleren til en arbeidsmann, og så skjer det som skal skje. Han har egentlig trukket seg tilbake i Thailand, men må tre i funksjon igjen for å få ut de gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som Saddam Hussein tok. I dag er det den tiende desember, det er ti centimeter snø og Gud bekrefter sine rare preferanser ved å følge en regel jeg oppdaget da jeg bodde i Porsgrunn: Snøen kommer på lørdager og søndager, og søndager er alltid de mest snørike dagene, og de som skal på kveldsvakt klokka 17 en ekstravaganse som til og med små aviser kunne tillate seg før kjører rundt i noe som egentlig likner brøytekanter fordi snørydderne kommer fryktelig seint i gang.

Det er også menneskerettighetsdagen, og den ble uaktuell det året da det ble en menneskerettighet at ingen har lov til å være uenige i religionen din.

Så fortsett med det dere holder på med. Noen få filmer som ikke ble vist tidligere i helga. Jeg anbefaler en romantisk komedie fra Alaska. Vi lever i forvirrende, uforutsigbare tider, og den egentlig dødsdømte Bullock-komedien «The proposal» er en trivelig film. Det alle lurte på før «The proposal» kom, var hvor naken Sandra Bullock 45 år den Noen foreslo at man skulle få se henne uten lue for første gang, andre forutså at hun kanskje var kledd i et seilfly hvor kom den fra? Bullock ble født med klær på, i hvert fall genser, og nittitalls-nerdene har drømt om kroppsløsheten hennes i mer enn femten år.

Men i «The proposal» er hun faktisk naken. Antakelig ble kroppen hennes programmert av den samme CG-fyren som laget penisen til Tommy Lee i Pamela Andersons hjemmevideo. Det funker utrolig bra. Unødvendig nakenhet virker ofte pinlig og kynisk på filmlerret. Sandra er bare vårfrisk og luren. Bullock er en rar skuespiller. Hvis jeg forteller handlingen i denne romantiske komedien, tror dere at jeg er feriesløv av mangel på søvn og utfordringer.

Derfor nevner jeg så vidt at Bullock innledningsvis er en stram forlagsheks med en svart kjole som gjør henne like tynn som kosteskaftet. Fordi hun er fra Canada, kan hun bli utvist. Aldri har noen sekretær hatt tydeligere sekspakkemage enn Reynolds, men så stammer han også fra en ølfolk og en bisarr bestemor i Alaska, og dit drar han og Bullock 45 år og elendig i havne-stiger for å imitere forlovelse.

De kommer til en nips-aktig liten fiskerlandsby som minner om Bergen, og der får den iskalde karriere-røya møte virkelighetens innlemmende, påtrengende, hjertegode og udiplomatiske familie. Se meg i øynene nå? Tror DU at hun blir sjarmert av disse liketille folka? Mirakelet er at filmen funker som både rørende og intelligent på en litt gammeldags og uskyldig måte.

Jeg kan ikke gi den firer-terning. Ikke etter å ha hatt det så kjekt. Men Kristoffer Joner redder nabokona foreløpig opp i høydene over fjorden. En stund er motparten et problem.

De ser ut som kulturby-ansatte småfolk av den sorten som Steven Seagal ville ha vifta bort med hestehalen. Men farligheten tar seg opp. Siden Die Hard-filmene i utgangspunktet var familie-orienterte, sitter frøken McClane fast i strømtørr elevator og trenger desperat pappas hjelp.

Pappa ser etter hvert like herja ut som Woody Allen hvis han forsøkte å fylle vinduspylervæske på volvoen sin, og det er veldig vanskelig å ikke røpe at usårbare John i én situasjon skyter gjennom kroppen sin for å ta skurken. Henimot avslutningen kjører Willis en 30 meter lang lastebil og forfølges av et F jagerfly.

Du vil ikke tro hva som videre skjer. Det tilhører den moderne eventyrfortellingas absolutte høydepunkter. La det også være nevnt i takknemlighet at Kevin Smith spiller stue-hacker med kroppen til Orson Welles og er Star Wars-fan. Regissøren Mike Judge laget i et nedlagt tiår «Beavis and Butt-head» og hadde stemmene.

Han har laget vanlig komedie om en mann som eier en fabrikk, men tror at de ansatte lurer ham og at kona er utro. En amerikansk komedie om sex-avhengige. De har først et platonisk forhold, men så har de visst noe annet i stedet. Jeg benytter anledningen til å minne dere på at sex mellom stueplanter og bananskall er stiligere enn sex mellom amerikanere. Jason Sudeikis og Alison Brie, og nei, dette er ikke tida for oste-vitser.

Dette er i det hele tatt ikke tida for vitser. Dette er et sikksakkfemmer for kuriositetsaction. Sylvester Stallone har hovedrollen som narkopurken Cobra i en ganske tåpelig og voldelig historie der også Brigitte Nielsen medvirker. Regi ved Rambo-regissøren George P. Handlingen er faktisk basert på en krimroman av Paula Gosling, forøvrig den samme som ble «Fair game» med William Baldwin og Cindy Crawford Den femte American Pie-filmen er akkurat så dårlig som den bør være for at verden skal gå framover.

Hvis rånefilmene blir interessante og vellaga, vil det oppstå forståelig misnøye og grunnlag for revolusjon.

Ekstremt mye underholdning blir bare laga for at folk liker å se møkk. Tre-åringer utforsker sitt selvbilde ved å stirre på bærsjen i egen bleie. De utforsker alle den opprinneligheten som man kan oppdage og verdsette i et ufiltrert selvbilde. Den femte American Pie-filmen kommer dessverre rett på DVD, en solid urettferdighet mot de som går på kino for å se pupper fordi de av en eller annen grunn ikke har internett.

Det starter med at en så ubeskytta ungdommelig mann at han antakelig befinner seg midt i en tidlig celledeling, onanerer da mor, far og bestemor kommer inn i rommet, og ettersom det er familiens eldste som får mesteparten av spruten, oppstår dødsfall i familien. Døden fører til at hovedpersonen blir mobba av kameratene, som også ser dystert på at han ikke får sex med kjæresten Tracy, som altså oppfører seg slik jenter gjorde i film for mer enn 20 år siden. Det året hadde kvinnebevegelsen rukket å gjøre kvinnebryster til noe så overjordisk seriøst at gifte menn tenkte amming hvis de så kona si naken i badespeilet.

Den første Porky-en handlet om at gymnasiaster fra Florida skulle forsøke å miste jomfrudommen sin, og ved en slags kulturhistorisk nusselighet handler «American Pie: The naked mile» om nesten det samme. See how they run. Ute vimser sluddfillene som heteskadde sædceller sørover Professor Hansteensgate, for det er vikar-vinter der ute, og jeg fikk plutselig all verdens av god tid fordi TV2 Sporten skal vise langrennet fra Davos. Det er ikke storm, men det er lett bris som klassifiseres som ekstremvær i østlendingenes tabloid-mareritt, og synet av horisontal snø gir meg den ubarberte følelsen av Helge Ingstad og Jack London, så det er sjanser for at jeg kler meg godt og går ut med søpla.

Mange stilige filmer denne lørdagen. I går blanda jeg julegløgg med 1 dl Tomtegløgg, 1 dl solbærsyrup og 1 dl vann. Alkoholfrei, aber vanvittig søtt og klissete. Alkoholfri juleøl er bedre.

Våg å slå som Daniel. Craig i konflikt med afrikaner som blir banka der hvor han er. Det pinligste av alt i år, verre enn å gå først i barnetoget på Sunde med syttendemaisløyfe uten rødt, ville vært om dvd-versjonen av «Casino Royale» rullet over plasmaen, og så viste det seg at begeistringen ved juletider skyldtes en form for hype-angst: Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond. La oss få lov til å leve i fantasiverdenen vår.

Det spiller ingen rolle om det er sant. Om hun så har fetish for små peniser og fobi mot store. Vi har ikke lyst til å høre om det. Ja, det ser du vel. Men nei, det har ikke noe med deg å gjøre. Og nei, det pleier ikke å skje ofte. Og nei, det blir ikke bedre av å prate om det. Det han vil høre er "Vi kan ligge å kose, og heller ha sex i morgen tidlig? Jo, det gjør det jo. Og falsk sympati er ikke det han trenger nå. Enten det er ereksjonssvikt, at han kom for tidlig eller ikke i det hele tatt så er det noe han har lyst til å ordne opp i på egenhånd.

Det eneste jenta kan gjøre for å hjelpe han er å gi han bekreftelse på at hun LIKER han, og tenner på han. Ikke ved å si det, men nonverbalt. De fleste ting menn sliter med seksuelt har både en viss fysisk komponent, og en psykisk komponent. Ofte er det prestasjonsangst eller redsel for avvisning som ligger bak, og det beste er derfor om han har mulighet til å tilfredsstille jenta på andre måter. Det verste jenta kan gjøre er å si "Det gjør ingenting" med et oppgitt og tydelig frustrert ansiktsuttrykk, for deretter å rulle seg over med ryggen til.

Noe vi trodde du kanskje likte. Da prøver vi noe annet. For gutter er avvisning ekstra følsomt under sex. En mer skånsom måte å si fra at det han gjør ikke er noe du setter pris på er å si "Det er godt når du Denne er litt vanskelig å forklare, men når jenta sier at hun "ikke er sånn" og at noen seksuelle aktiviteter derfor er uaktuelle, så er det akkurat som hun skaper et skille mellom deg som gutt og henne som "ordentlig" jente.

Det er akkurat som om hun plutselig har fasiten på hva som er normalt og riktig, og at du nesten var en særing som forsøkte. Selv om du aldri har tenkt til å forsøke, liker gutten ihvertfall å få lov å ha fantasiene sine intakt. Et "Oi, jeg er ikke helt der enda. Men jeg utelukker det jo ikke en gang i fremtiden" lar oss få lov å fantasere videre. Det finnes garantert gutter som elsker at jenter sier sånne ting.

Men de fleste gutter foretrekker at det er de som har kontroll, og at det er de som får lov til å ha rollen som den harde og dominante. Et "Ta meg hardt" kan være en mindfuck på mange plan. Det første man tenker er: Denne går også litt på punkt nr 1; det er vanskelig nok som det er å kontrollere egen orgasme.

Det er ikke alltid man bare kan "kjøre på hardere". Og det er visst siste gang jeg forteller noen om det. JA, vi gutter er gæerne. JA, vi tenner på føtter, indianerkostymer, englevinger og katteører. Det er ikke alltid like logisk. Men det er jo egentlig kjempebra for jenter at vi gutter vet hva vi tenner på. Gutters fantasier er jo i tillegg ofte gjennomførbare i motsetning til "sex med George Clooney".

Sex er intimt og man er utrolig sårbar, derfor føles avvisning av personlige fantasier ofte ekstra sårt. Igjen vil vi heller høre "Oi. Jeg er ikke helt der enda, men jeg utelukker jo ingenting en gang i fremtiden". Andreas , kommunikasjon , menn , menns behov , sex. Et ganske typisk spørsmål. Jeg var på en fest for en stund siden. Dagen etterpå la en jente på skolen min som var der meg til på facebook. Jeg hadde aldri snakket med henne, men tenkte hun bare la meg til siden vi gikk på samme skole.

Noen uker senere tok jeg kontakt på facebook når jeg kjedet meg. Vi diskuterte noe musikk da vi trener på samme sted og musikken som var der var temmelig dårlig. Etter denne lille episoden begynte vi å snakke litt på facebook i ettertid. Samtalene var ikke så store, men de gikk lett.

Noen ganger tok hun iniativ til samtaler, andre ganger jeg. Helt utav det blå sa hun en dag at hun hadde drømt om meg som starten på en samtale. Jeg ble riktig nok litt forbauset fordi jeg rett og slett synes det er rart å bare si sånt til en du ikke kjenner. Jeg prøvde å virke litt "cool" og spurte om drømmen og litt. Uansett luktet jeg interesse fra hennes side. Jeg tenkte å følge rådet jeg hadde lest en tid tilbake med å ikke snakke for mye på facebook, da stemningen ofte blir rar og klein når man møtes face to face.

Dette er også av egen erfaring og ikke bare noe jeg hadde lest når jeg tenker meg om. Tenkte å heller snakke med henne når vi trente sammen. Problemet var at vi aldri møttes på treningssenteret. Nå, kanskje en og en halv måned etter "drøm-episoden" er det lite snakking på facebook. Jeg tar så og si alltid iniativet til chatter, samtidig som jeg prøver å ikke snakke for mye eller mase. Sitter her og tenker at jeg kanskje har ødelagt sjangsen min selv uten å ha prøvd skikkelig.

Føler liksom også at kanskje hun vil jeg skal ta initiativ hele tiden slik at hun får en slags "bekreftelse" på at jeg er interessert, siden jeg har tatt det litt chill med snakkingen på facebook. Forventer ikke at du kan fortelle meg om sjangsen er der eller ikke, eller om den noen sinne har vært der, men håper på at du kan komme med et råd eller to om hvordan jeg kan prøve å få kontakt i virkeligheten, og ikke bare facebook.

Jeg ville ihvertfall sjekket om hun samtidig hadde addet mange andre som var på samme fest Uansett; hvorvidt man fikk kontakt på denne måten, møttes på byen, på skolen eller på loppemarked spiller ingen rolle Det blir "kleint", som Arne sier selv I denne historien virker det heller ikke usannsynlig at hun også forsøkte å flørte ved å si hun hadde drømt om ham Generelt flørter mange jenter nemlig slik: Et av problemene til vår venn her er at han er for tilbakeholden med initiativ og at han ikke har noen plan utover å satse på å støte på henne på treningssenteret.

Dette er ganske typisk; tanken er liksom "tilbringe så mye tid som mulig rundt henne og håpe at noe skjer"! Det er ikke optimalt; man bør ha en klar strategi helt frem til "målstreken", for å være litt vulgær. Hvorfor er det en litt dårlig plan å satse på å møtes på treningssenteret? Vel, først og fremst fordi hvorvidt man møtes eller ikke er helt opptil tilfeldighetene.

Og dersom vår venn nå hadde møtt jenta der, hva hadde skjedd? De hadde pratet litt, og så hadde det mest sannsynlig blitt "men jeg må trene litt til jeg Neste skritt er jo å komme i en setting hvor man har tid og mulighet til å flørte og etterhvert eskalere fysisk! Det har man ikke egentlig på treningssenteret.

Det beste er å finne på noe one on one. Dersom jeg hadde vært i denne situasjonen hadde jeg brukt en av mine yndlingsstrategier; den egner seg spesielt godt på jenter man går på skole med eller jobber med, slik tilfellet er her. I kanskje den andre samtalen ja, så tidlig! Så sykt kul ut! Du ser forskjellen, ikke sant? Da kan du evt. Når dere møtes før kino gir du henne en klem Etter filmen forelår du på nytt noe du har lyst til helt spontant: Du har selvsagt sørget for å velge en forestilling som ikke begynner så sent at det blir uaktuelt å finne på noe etterpå Her vil jeg som regel forsøke finne på noe som fører til at vi drar hjem til meg Andre "påskudd" funker like bra, f.

Poenget er uansett at dersom hun blir med på dette også kan du være helt sikker på at hun er hypp, og samtidig har dere kommet dere til en setting hvor det er naturlig å begynne med fysisk eskalering som du kan lese mer om i boken om flørting Dette er et eksempel på måten jeg gjør ting på Dette er som sagt spesielt for tilfeller hvor jenta er en man jobber med, går på skole med eller lignende Vær raskt på, og sørg for raskt å finne ut om det er muligheter eller ikke Forsøk til nød en gang til om et par uker, men etter dette kan du bare glemme henne og bevege deg videre Dersom alle hadde fulgt denne regelen slavisk hadde det vært betraktlig mye mindre ulykkelig kjærlighet her i verden!

En Donald Duck-historie går ut på at Petter Smart har funnet opp en maskin som har svaret på alt. Han tester den ved å spørre hvorfor fuglen utenfor vinduet kvitrer. Svaret maskinen kommer med er "Kanskje den er glad, kanskje den er trist, kanskje den bare er litt rar". For noen dager siden gikk jeg forbi et foreldrepar ute på gata, og de hadde med seg en baby. For å være helt ærlig har jeg i utgangspunktet litt baby-fobi jeg er redd for å miste de i bakken sånn at de får hjerneskade eller noe annet kjipt , og jeg kjenner aversjon hver gang en eller annen nybakt forelder krever at resten av verden skal stoppe opp fordi de har klart å produsere noe som de fleste andre også klarer å produsere.

Jeg har en BABY skjønner du? Alle må jo ha forståelse for at babyen MIN er verdens midtpunkt. Uansett, jeg gikk altså forbi et foreldrepar med en baby.

Og babyen var helt sinnsykt GLAD. Han lo skikkelig hjertelig og synes tilværelsen var TOPP. Så slo det meg: Du har sikkert sett sånne tjukkas-Buddah-statuer? Mange mener at han ler fordi han er "Enlightened". Og personlig tror jeg ikke det er noe mål å streve etter en sånn tilstand heller, det blir på en måte et paradoks. Det vil si; han ler UTEN grunn. Han har ikke rukket å konstruere noe verdisystem enda. Såklart blir han sikkert gretten hvis han ikke får mat på en stund, men han trenger ingen GRUNN til å føle seg supertilfreds og på toppen av verden.

Å være superhappy uten grunn derimot. Det er forbeholdt babyer. Hvorfor tar jeg opp dette på en blogg om sjekking? Det betyr ikke at du trenger å løpe rundt i lykkerus, men at det er et stort pluss om jenta merker at du er fornøyd med tilværelsen. Å være sur og bitter er kanskje noe av det minst attraktive som finnes. Et forhold bør som kjent baseres på å dra hverandre opp, ikke ned. Å være glad uten grunn kan i begynnelsen føles rart.

sex porno xxx nakne norske jenter

Sex porno xxx nakne norske jenter -

Bill Nighy er middelaldrende rockemusiker på randen av ingenting, men plutselig en mediebegivenhet på grunn av verdens styggeste sang. Hadde vært OK om noen visste mer om Norske kvinner — tyske soldater» ønsker Oslo Museum å gi et innblikk i samtidens og ettertidens syn på kvinnene, og hvordan de ble behandlet etter s kvinner, andre verdenskrig, tapre kvinner, bra damer, helter fra andre verdenskrig. Dere sex vedio shaved asian pussy alle at det blir mye skyting. Etter at den katolske dronninga har dødd i surt sideleie, blir hun hovedpersonen i kampen om Englands fremtidige religion. Dette var virkelig heavy shit. Chris Hemsworth og Wei Tang ordner opp i Kina. Kvinner som hadde omgang med. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken. Selv for stolslitere med hovedfag i uanvendelighet vil det være umulig å skjønne hvem folka er eller hva som skjer med dem.